torsdag 3. desember 2015

Julemøte i DIS-ST 3. desember 2015


Tema for årets siste møte var om Papirfabrikken på Ranheim  og påvirkningen på Ranheimsamfunnet.
Etter at nestleder hadde ønsket velkommen, fikk vi høre om fabrikkens historie og om livet på Ramheim. Vi fikk først først om de gamle grensene til Ranheim. Så litt om bydelsmuseet på Ramheim og hva de har å vise fram.

Over til fabrikkens historie, som startet på 1880-tallet med stiflelsen av Ranheim cellulosefabrik. Jernbanen var lagt gjennom området, og de hadde tilgang på kraft fra Vikelva, som også gjorde det gunstig å anlegge en fabrikk der. Farikken startet også teglverket for å skaffe materiale til bygningene ved fabrikken. Den leverte også stein til oppbygging av Ålesund etter bybrannen. Videre fikk vi høre om økonomien og hvordan antall ansatte hadde utviklet seg fram til i dag.

Lag og foreninger var også en viktig del av livet på Ranheim. Det var avholdslag, arbeiderforening, musikkforening og idrettslag.

Skolehistorie var vi også innom. Den første skolen ble startet i Lykken rodestue 1855 og gamle Ranheim skole i 1903. Den siste skolen som er bygd på Ranheim var ferdig i 2010.

Etterpå var det grøt og Annes kjempegode kvæfjordkake.

Det var også boksalg av brukte bøker som var donert til DIS, og det var flere som benyttet anledningen til å gjøre en god handel.

torsdag 5. november 2015

Møte i DIS-ST 5. november 2015

Tema for månedens møte var tukthuset i Trondheim. Først fikk vi høre om straffens historie. Den var avskrekkende og hevnmotivet sto sterkt. Av straff som ble brukt var gapestokk, brennmerking og pisking.

Frihetsstraffen ble utviklet etterhvert som arbeidskraften ble flyttet ut av hjemmet og ble en vare. Før var "fengsling" knyttet til slavearbeid.(fra kong Magnus Haakonsens regjeringstid) ogmange ble sendt til København for å arbeide for kongen.

På 1730-tallet var det tukthus i alle norges byer. Der skulle fangene lære seg å arbeide for å få disiplin slik at de kunne bli dyktige arbeidere. På slutten av 1700-tallet var det en straffeanstalt for løsgjengere,  Tukthuset var også en tid landsfengsel før det ble en del av Trondheim kretsfengsel.

Ti slutt fikk vi høre om privilegiesystemet i fengslet, der fangene kan "gå gradene" fra lukket avdeling til halvåpen avdeling hvis de følger lovene der inne.


Etter kaffen var det "Gotisk skrift".

lørdag 31. oktober 2015

Slektsforskerdagen 2015

I år var slektsforskerdagen på Suhmhuset og NTNU Gunnerusbiblioteket i Trondheim.

Mange hadde møtt fram i andre etasje på Gunnerusbiblioteket da dørene ble åpnet klokken 10. Flere utstillere hadde rigget seg til med informasjon: DIS-Sør-Trøndelag hadde demonstrasjon av slektsprogrammene Embla og Brothers keeper og annen informasjon som er relevant for slektsforskeren. Det var også presentasjon av bildebehandling. Interkommunalt arkiv (IKA) informerte om deres arbeid. Strinda historielag var også til stede med informasjon om det arbeidet de driver med.






Klokken halv elleve var det presentasjon av NTNU Gunnerusbiblioteket og dets historie ved Sølvi. Så fikk tilhørerne høre om bøkene og samlingene som er på biblioteket.
Det var også informasjon om Norsk slektshistorisk forening (NSF) og hvilke tilbud de hadde.

I de to neste foredragene fortalte Finn om en del av det arbeidet han har gjort og de kildene som er brukt i tv-programmene «Hvem tror du at du er» og hvordan man kan finne fram i dem. I det første foredraget tok han utgangspunkt i programmet med Ingrid Lorentzen. I det andre foredraget fortalte han om arbeidet med Kari Bremnes sin historie.

torsdag 1. oktober 2015

Møte i DIS-ST 1. oktober 2015

Til tross for at høsten har satt inn med regn og vind var det mange som hadde møtt fram for å høre om ubåtbasen Dora: fra krig til kultur - et arkeologisk perspektiv.

Vi fikk først høre om bakgrunnen, som strakte seg tilbake til 1860-årene da jernbanen åpnet. I 1912 kom det havneplan og på 1920-tallet ble områdene på østsiden av elva tatt i bruk og Nyhavna kom. I 1937 kom det igjen ny havneplan.

Så kom okkupasjonen.
Det var viktig for tyskerne å ha ubåtbaser i Norge så de kunne komme direkte ut i Atlanterhavet. Derfor anla de «Bruno» i Bergen og «Dora» i Trondheim. Til dette arbeidet hentet tyskerne inn ingeniører og fagarbeidere for å jobbe med prosjektet og byggingen. I juli 1943 var Dora 1 ferdig. Dora 2, som de også holdt på med, ble ikke ferdig før freden kom.

I etterkrigsårene sprengte de en del av Dora, men det ble stoppet. Noen år senere kom det forslag til hva de skulle gjøre med bunkeren. Av forslagene som ble lagt fram var både kjøpesenter og parkeringshus. Det ble Arkivsenteret som kom inn i den gamle bunkeren med lager, kontorer og lesesalsplasser. Til slutt fikk vi høre litt om de videre planene for Nyhavna.

Etter kaffepausen var det om gotisk skrift der vi gjennomgikk en side av kirkeboken for Støren (1690-1746).

søndag 20. september 2015

Nordover med MS Lofoten. Kirkenes og sørover igjen

Så kom finværet, og hvilket vær. Skyfri himmel da vi dro over Varangerfjorden fra Vadsø og inn til  Kirkenes. Her er endestasjonen for nordgående hurtigrute. Det betyr at de skal snu og bli sørgående. Det var noen timer til. Mens skipets besetning ordnet lugaren og pugget passasjerlister dro vi på tur. De fleste skulle ta buss til den russiske grensen. Vi andre, ni i tallet, skulle på elvesafari i Pasvikelva. En minibuss fra Barents safari sto klar da vi kom i land. Etter noen minutter var vi i havna der en elvebåt ventet. Vi fikk varmedress og redningsvester. Så dro vi til campen til Barents safari. Der fikk vi informasjon om brfolkningen i området, og om grensen. Vi fikk høre om opphavet til Boris Gleb. Boris og Gleb var sønner av den russiske storfyrsten Vladimir. De ble myrdet av sin halvbror kort tid etter farens død og senere gjort til helgener av den russiske kirken. Kirken i Boris Gleb bærer deres navn. Her bodde skoltesamene til de ble flyttet til Finland under andre verdenskrig. Oppholdet ble avsluttet med kaffe/te og munter. Dessuten var det mulig å kjøpe postkort og suvenirer. Det var en fantastisk tur med flott natur. Den anbefales til alle som besøket Kirkenes.
Når jeg kommer til skipet har det gått fra å være nordgående til å bli sørgående hurtigrute.

Jeg har lest en del om de nordligste fylkene, men å ha vært der selv gir mer perspektiv på saker og ting. Med sitt klima og beliggenhet er det ikke rart at området der nord både skremte og lokket. Utilgjengelig og mørkt var det og hvem visste hva som skjulte seg der?
Det er snakk om et område fra norskekysten og inn på Kolahalvøya. Der vandret samene til sine sommer og vinterbeiter. Finner, svensker, nordmenn og russere vandret også over store områder. Vandringene var nødvendig for å få mat til folk og dyr. Handel har det alltid vært i området. Pomorhandelen er vel den som er best kjent. Med sine jekter kom de fra Arkhangelsk med varer for å bytte. 

Det er kanskje ikke så rart at Nordlands amt og Finnmark var «langt borte» og utilgjengelig for de fleste som bodde i Sør-Norge. Med jekt tok det lang tid å komme seg fram og det sier vel seg selv at en ikke la i vei uten at det var strengt nødvendig. For kystens befolkning så langt sør som til Bergen var området kjent siden mange dro på Lofotfiske og fiske på Finnmarkskysten. For de var det ikke snakk om avstander siden de var vant til å ta turen til Lofoten fra januar og til Finnmark om våren. 

Både uvær og iskald nordavind raste på den årstiden, og det var kanskje ikke så rart at mange så på det nordligste fylket som noe mystisk og svart. Det var jo «verdens ende» og ut mot horisonten var bare havet og «svarte mørke». Kanskje ikke så rart at hekseprosessene var så utbredt der nord. Både nordavind, uvær, kulde og mørke med sine blaff av nordlys må ha satt et støkk i noen og enhver, også konge og øvrighet, og satt fantasien i sving. Når fiskerne betalte samene for å få bra bør på hjemveien, og det blåste opp til storm var det ikke rart at det ble tolket som trolldom og hekseri. Andre, som forsøkte å kurere sykdom med det lille de hadde av hjelpemidler, ble også offer for forfølgelsene. Ja, kom en i tillegg med et ukvemsord, eller sved eder og forbannelse over naboen på grunn av en uoverensstemmelse eller to, var heller ikke veien lang til anklager om trolldom. Da jeg var på Vardøhus festning ble jeg minnet om disse hendelsene. Bare det å ha vært på festningen fikk meg til å tenke på lidelsene som utspant seg før de endte på bålet. Nå ble det bygd en ny festning på 1700-tallet, men allikevel, det historiske suset er der. Det er vanskelig å fatte det en ettermiddag i september når solen skinner fra skyfri himmel.

Når været først er nevnt, så er det flott her når solen skinner. Høstfargene har såvidt begynt å komme på plass. Det var flott å gå på festningen og se på utsikten. Ettermiddagssolen speilet seg i sjøen, og faktisk var det nesten 15 grader også. Det var ikke så verst på denne turen. Tross alt hadde det vært gråvær helt til i dag.

Som skrevet tidligere har Hurtigruten gått fra å være nordgående til å bli sørgående. Det betyr at de havnene som hadde anløp på natten, nå har anløp på dagen. Selv om flere anløp er på natten betyr ikke det at det ikke er aktivitet på kaia. Gods må losses og settes på lager og gods skal lastes selv på den tiden av døgnet. Så både kran og truck arbeider mens flesteparten av passasjerene ligger i sin dype søvn i lugarene. Kan hende de hører et lite dunk eller noen knirkelyder, men slik er det når det er 24 timers aktivitet. Noen minutter senere starter motoren opp og skipet legge fra kai.  

Finværet forsvant for en liten stund. I mellomtiden var vi en snartur innom Havøysund, der vi møtte nordgående hurtigrute MS Nordlys. At vi møtte den betydde at vi var godt og vel en time forsinket. Ut på formiddagen kom finværet tilbake. En time til kai i Hammerfest, det ble tid til en liten runde, med besøk i stedets bokhandel. Der var det et utvalg lokalhistoriske bøker. På vei videre møtte vi havdis som ga flotte fotomotiv.

Etter lunch fant de fleste seg plass i en av skipets salonger, kafeteria eller i baren med en bok. Så ble det noen turer på dekk for å ta bilder eller å se på utsikten. Det var også presentasjon av lokalmat på turen, reinsdyr, reinsdyrsuppe, multe og «Himmeltind» hvit geitost var noe av det vi fikk høre om. Det var smaksprøve også. Mange tok turen for å høre på, og det ble presentert på norsk, engelsk og tysk. Tyskerne var i flertall på denne turen, men det var også nordmenn og engelskmenn blant passasjerene. Altså et internasjonalt samfunn som gikk langs norskekysten. Selv om vi var noen meter fra land var vi ikke isolert fra omverdenen. Det sørget mobiltelefoner, datamaskiner og nettbrett for. En telefon ringte, noen sjekket nyhetene og andre leste e-avis. Litt senere en snartur for å fylle kaffekoppen. Neste anløpssted annonsert og de som skulle av gjorde seg klar til å forlate skipet.

lørdag 12. september 2015

Nordover med MS Lofoten. Fra Ishavsbyen til værharde Nordkapp og litt lenger

Nordgående hurtigrute ligger i Tromsø i fire timer. Det betyr at det er god tid til å se seg omkring. Noen av passasjerene tok buss for å gå fjelltur eller guidet bytur. Vi andre så oss omkring på egen hånd. Før vi la til kai så vi den ene av Ishavsbyens kjente severdigheter, Ishavskatedralen, eller Tromsdalen kirke som den egentlig heter. Den er tegnet av Jan Inge Hovig (1920-1977), som var gift med Ingrid Espelid, kjent fra Fjernsynskjøkkenet. Jeg var der sist jeg var i Ishavsbyen, så det ble ikke noe besøk denne gang. Tromsø Domkirke har jeg aldri sett, så det ble en tur innom der. Arkitekten er Christian Henrich Grosch (1891-1865). Han har også tegnet Børsen i Christiania.

På vei til Storgata passerte jeg en isbjørn. Riktignok ikke en levende en, men allikevel. Det fikk meg til å tenkte på turisten som spurte om det er isbjørn i Tromsø. De var jo nord for Polarsirkelen. Det er ikke, men har vært isbjørner som har gått rundt i gatene her. Hvordan de kom hit er som følger. Fangstmengden som dro til Svalbard, drev jakt på dyrene. Men de drepte ikke alle. Av og til lot de ungene få leve. De ble satt i bur og fraktet til Tromsø etter at sesongen var ferdig. Derfor var det noen som gikk rundt med isbjørnunger i gatene.

Etterpå ble det en tur innom Libris Nerstranda for å se om de hadde noe lokalhistorie. Jeg kjøpte "Porten til helvete, trolldomsprosessene i Finnmark"  av Rune Blix Hagen og "To never med sølv. Tippoldefars historie" av Aase Wynn. Interessante bøker for meg som driver med slektgransking, og som også er interessert i hvordan samfunn og levekår var før. Også en bok om gresk mytologi av Terje Nordby fant veien i sekken. Etter et par turer opp og ned Storgata ble byturen avsluttet på Skarven. På vei til skipet passerte jeg Rorbua, kjent fra programmene "Du skal høre mye...".for noen pr siden. Da var Rorbua i et annet lokale. Men uansett beliggenhet, det er tv-programmene dom har gjort Rorbua landskjent, så da måtte jeg jo legge merke til den.

Vel hadde det vært noen dønninger før, men etter at skipet hadde forlatt Skjervøy begynte skipet å rulle skikkelig. Et par ganger var det som om skipet gikk ned i en uendelig bølgedal mens den hele tiden svingte til styrbord. Om den ikke gjorde det så føltes det sånn. Slik fortsatte det hele natten bare avbrutt av et par turer innom Øksfjord og Hammerfest. Men jeg sov like godt takke være at rullingen var veldig behagelig og søvndyssende.

Torsdagen startet med frokost og en halvtime i Havøysund. Det var fremdeles ganske grov sjø, og den tok igjen til å leke med skipet da det satte kursen mot Honningsvåg. "Ta med varme klær" lød beskjeden over høyttalerne. En gruppe dro til Skarsvåg og vi til Nordkapplatået, det ble en ti-minutters stopp hos noen samer som hadde reinsdyr. En opplevelse for mange av de utenlandske  turistene. De fikk tatt bilder og har noe å fortelle når de kommet hjem fra det høye nord.

På Nordkapp fikk vi en og en halv tine til disposisjon. Først en tur mot platået for å ta bilder, men det regnet og blåste storm så det ble retrett innendørs etter at bildene ble tatt. Der var det mulighet til å kjøpe suvenirer, se film om Nordkapp og å ta en kaffekopp og noe å spise. Oppholdet ble avsluttet med en film om Nordkapp.

I finvær er det mulig å se utover havet og "like til Nordpolen". Ikke riktig så langt da, men i allefall til horisonten. Men denne dagen lå tåken tett, stormen  raste rundt ørene og sjøen pisker mot klippen langt der nede. Modig er den som den som runder Nordkapp i dag. Det føles som å være ved verdens ende. Foran deg ligger det uendelige.

På veien tilbake til Honningsvåg hørte vi blant annet om Trollholmen. Det ble en varm kaffekopp og sjekk av siste nytt på data da jeg kom om bord. Så var det presentasjon av lokal mat i baren, denne gang reinsdyrhjerte.

I Kjøllefjord ble det et lengre opphold. Truckene suste rundt med paller. De ble etter en stund lastet på en lastebil. Etterpå skulle det lastes takstoler til Mehamn. Det var mange som fulgte spent med da truckføreren manøvrerte i posisjon så de kunne hetses om bord. Etter at stolpene var forsvarlig festet gikk takstolene til vers og ble lagt på babord side av lasteluken. Da vi forlot Kjøllefjord var det tid fir middag. Laks på menyen i dag.

Resten av kvelden ble tilbrakt med boken om trolldomsprosessene i Finnmark og en kaffekopp. Det passet jo fint at jeg leste den her oppe i nord. Vardø ble passert tidlig på morgenen. Ingen hekser på kosteskaft var å se, heller ingen ravner eller svarte katter. Hvor enn rart det høres ut, så trodde faktisk folk på hekser og trolldom på 1500-tallet. De trodde at hvis en kastet en forbannelse over noen, og det kom uvær eller at de ble syk, var det trolldom. Nisser og alver var også noe mange trodde på. De bodde i steiner og fjell.

Litt før klokken 23 møtte vi sørgående hurtigrute "Kong Harald".

torsdag 10. september 2015

Nordover med MS Lofoten. Helgeland og Lofoten

Å gå på kaia

Rørvik er bare et av stedene som nesten daglig får besøk av Hurtigruten. Det er også her både nordgående og sørgende hurtigruten møtes, denne gang er det "Finnmarken" som ligger til Kai når vi legger til.  Noen av stedets lokalbefolkning har også tatt en tur for å se på livet. For mange er dette en tradisjon slik det var for foreldrene, besteforeldre og oldeforeldre. "Å gå på kaia" har lange  tradisjoner langs leia, ofte helt fra dampskipets dager. Det å treffes på denne måten fyller flere behov. De treffer kjente, og slår av en prat mens de ser på livet. De får også nyheter, selv om det  ikke lenger er så vanlig at de blir formidlet over ripa. Der har data og mobiltelefon overtatt det meste. Men allikevel, noen nyheter krysser fremdeles mellom land og sjø og skal kanskje formidles videre på beste stoppested. Slik holdes fremdeles kaia som formidlingssted i hevd. Å se hvem som kommer og hvem som drar har alltid vært forbundet med utferdstrang og ønske om å "dra ut". Noe av dette ligger nok igjen når en ser passasjerene løfter kofferten og begir seg om bord. "kanskje er det min tur neste gang" sukker en og ser lengselsfult mot landgsngen. Slik har det vært og slik vil det fremdeles være så lenge kaia er et møtested.


Mystikk om natten?

Natten på Helgelandskysten forløper rolig. Men der ute i mørket lurerHestmannen, Lekamøya, de syv søstre med sine historier og sagn.

Mange har reist om natten, enten sittende i en stol i salongen, sovet på dekk eller i en lun lugar. Alle har de lyttet til slagene fra stemplene og propellen som har stamper seg gjennom natten. Et dunk fulgt av rustning. Skipet legger seg litt over før det svinger til styrbord før det kjennes et dunk og det blir stille. Sandnessjøen denne gangen. I det fjerne syns jeg en lyd. Det er ikke alle som sover. Besetningen skal laste av og på gods. Det høres ikke ut til at kranen liker å bli purret i arbeid klokken fire om morgenen. Det kirker litt her og jamres litt der før den har våknet til live. Noen kasser med fisk skal lastes over i et vogntog senere på dagen og en komfyr skal sendes til neste havn. Slik sørger Hurtugruten for at varene kommer fram.
Plutselig starter motoren igjen, og "MS Lofoten" drar videre.

Det mystiske har igjen lagt sitt slør rundt skipet når det forsvinner i natten. For som regel er det mørkt på sjøen bare du er langt nok fra land. Ingen vet hva mørket skjuler, og kanskje er det nettopp det som har lokket og skremt de sjøfarende til alle tider. De som ga seg ut i svarte natten ble sett på som gale og kanskje var tanken på hva som kunne møte dem mer skremmende enn for dagens generasjon.

I Bodø legger Hurtigruten til kai samtidig som innbyggerne går til lunch. Noen av passasjerene bruker liggetiden til havsafari til Saltstraumen. Vi andre rusler en tur i sentrum. En tur innom Koch, byens kjøpesenter for å se i butikker og kanskje ta en kaffekopp med noe å bite i. Etterpå vandres det gatelangs før det er tid til å gå tilbake til skipet. På veien observeres også noen biler i fergekø.
Klokken 15 ble det annonsert avgang til Stamsund.

Igjen det det ganske bra med sjø, Vestfjorden er jo kjent for det. Mens jeg ser på bølgene tenker jeg på de som måtte over for å delta på Lofotfiske. Mange rodde over sammen med andre som også skulle på fiske, det føltes tryggere. Så fikk se håpe at de kom velberget inn i rorbua også denne gang.

Stamsund markerer inngangen til Lofoten. Mens skipet lå ved Kai ble middagen avsluttet. Denne gang var det krabbe som sto på menyen. Etter en halvtimes stopp satte skipet kurs mot Svolvær. Der var det mulig å ta en tur i galleriet for den som ville. Vi andre nøyde oss med en liten tur på kaia før den sure vinden sendte oss om bord igjen.



onsdag 9. september 2015

Nordover med MS Lofoten. Trondheim -Rørvik

Det er noe med et skip som ligger ved kai. Eventyrlysten vekkes og ønske om å oppleve nye ting, eller bare det å få  være med til nye steder. Drømmene har mennesket hatt til alle tider. Heldig var den som fikk muligheten til å reise ut, heldige var den som kom tilbake med bagasjen full av opplevelser og kanskje både ny hatt og frakk. Så det var kanskje ikke så rart mange sendte lengselsfulle blikk etter skipet som ble mindre og mindre før det forsvant bak en holme.

En landgang er ikke bare en forbindelse mellom land og sjø, men også mellom nåtid og fortid. Dette tenkte jeg da jeg gikk ombord i Hurtugruteskipet "MS Lofoten". At et skip kan vekke slike tanker er kanskje ikke så rart. For det er ikke snakk om et hvilket som helst skip, men et skip som har en femtiårig tradisjon bak seg på Norskekysten. Mens jeg sto der og ventet på at skipet skulle gå kom jeg til å tenke på det første Hurtugruteskipet jeg så.

Det var nok en tilfeldighet at jeg var i Molde den ettermiddagen "Kong Olav V" lå til kai. Hvor den var på vei kan jeg ikke erindre, men jeg husker at det var den første hurtigruten jeg så. Den gikk sine turer opp og ned kysten med passasjerer og gods sammen med de andre skipene i flåten. At dette var kystbefolkningens eget skip sto helt klart for meg da jeg kikket på pallene som ble heist om bord.
Tidligere generasjoner ville nok nikket gjenkjennende til både kran og innredning.
"Lofoten" la fra kai litt over klokken 12.

Til lyden av motorens dovne slag satte skipet kursen ut Trondheimsfjorden. Selv om det låt fort føltes det at det gikk litt langsommere, i allefall for en liten stund. Det var "gamle dager" som hadde innhentet meg og tempoet ble senket noen hakk til mens kartbøker og annen litteratur ble studert nøye.

Da høyttalerne annonserte Kjeungkjær fyr på babord side ble jeg igjen minnet på hvor avhengig kystbefolkningen hadde vært av sjøen. Fyrene ga både sysselsetting og viste vei for den som dro langs leia. På Kjeungkjær bodde fyrvokteren med familien sin. Der var det også skole for ungene. Men slik måtte det være her ute, for også ungene til fyrvokteren skulle ha sin obligatoriske skolegang. Kan hende var både han og kona glad for det når høststormene sto på.



At Folla har fått det ryktet den har er kanskje ikke så rart. Det ligger utsatt til, og det er ikke før du ser Nærlysundet at du kan puste lettet ut for denne gang. Jeg har lest mye om Folla og dramaene som har skjedd der  gjennom tidene. Å lese om høy sjø er en ting, å oppleve det er noe annet.

Vi var godt i gang med middagen da skipet for alvor begynte å hive på seg. Det var tydelig at Folla ikke var i godhumør denne ettermiddagen. Først litt, så enda kraftigere. Det begynte å se stygt ut da glass og bestikk beveget seg faretruende nær bordkanten. Så gikk skipet ned i en bølgedaler, så gikk det første bestikket i dørken. Hadde det ikke vært for snarrådige passasjerer hadde nok også flere glass gått samme vei. Da det så ut til at alt var over, kom et nytt åtak og flere ting gikk i dørken. Her fikk man bare holde på glassene med en hånd og spise med den andre så godt det lot seg gjøre. Nå var nok ikke "MS Lofoten" noe uprøvd skip, den hadde nok ridd av både det ene og det andre gjennom årene. Men det kunne se stygt ut for de av passasjerene som var vant til mer moderne skip med stabilisatorer. For dem som har lest om Follas historie var det nok ikke så dramatisk. De gamle skutene var bygd for å ri av kraftige dønninger og meterhøye  bølger. Tenk bare på "DS Polarlys" som red av stormen til havs i 1930. Litt før klokken 21 la skipet til kai i Rørvik.






torsdag 3. september 2015

Møte i DIS-ST september 2015

Så var det tid for høstens første DIS-møte. Aktivitetene startet egentlig på tirsdag med Slektsverksted, der det var tre som ville ha hjelp. Det var heller ikke fult på dagens møte, men det får været ta skylden for. Det var skyfri himmel og det fristet nok heller å nyte kvelden utendørs.

For oss som var på møtet ble det foredrag om Førstereisgutten.

Det var mange femtenåringer som ønsket å dra ut i den store verden. Noen fikk muligheten, og det er de vi fikk høre om. Siden de fleste bodde på kysten var de vel vant med sjø, og den erfaringen tok de med seg da de dro ut etter at de var konfirmert. Noen hadde ikke vært langt hjemmenfra, så det var et stort skritt å ta tog for første gang. Noen mønstret på i Oslo mens andre måtte til Hamburg eller andre havner.
De jobbet med forskjellige ting. Noen var byssegutt og skrelte poteter og vasket opp mens andre var smørere eller drev med vedlikehold.

Mange dro ut fordi faren, bestefaren, brødre og onkler hadde gjort det samme, det var tradisjon i familien. Kameratene dro også ut. Det ga status å komme hjem fra «den store verden» med nye klær, ting som ikke kunne kjøpes i Norge, og lommeboken full av penger. Det fikk nok også de yngre til å tenke at «Jeg skal også ut å se verden».

Men det var ikke alle som kunne velge selv. Noen ble sendt ut fordi de av ulike grunner hadde «falt utenfor». Det kunne være på grunn av dårlig oppførlsel, alkoholmisbruk i familien eller andre ting. 

Det var ikke bare gutter som dro ut. Også jentene dro, men de var myndig før de fikk reise.

Hvor reiste de? Noen dro til Sørøst-Asia hvor det var varmt, andre dro til USA og Sør-Amerika mens noen også dro til Sovjet.

Vi fikk også høre om Nortraship og andre verdenskrig.

Sjømannskirken var populært hos sjøfolkene. Det var også fotball og idrettsaktiviteter i land, og senere kom tilbud om bøker og filmer.

I dag er sjøfarten internasjonalisert. Mange sjømenn fra lavkostland og offiserer fra Norge. mange redere flagget ut på 1970-tallet. på slutten av 80-tallet ble NIS - Norsk Internasjonalt Skipsregister opprettet for å få skipene til å seile under norsk flagg. Det skulle også gi bedre konkurransevilkår og opprettholde sysselsettingen.

Til slutt ble det orientert om mønstringskort, som er i arkivene.
Sorenskriverkontorene har informasjon om skipsforlis og byfogdkontorene har informasjon om sjøforklaringer. 

tirsdag 18. august 2015

Helg på Sørburøy

Det var traktoren som vekket meg denne lørdagsmorgenen i midten av august. Skyfri himmel og termometeret sa at det var 19 grader ute. Etter å ha strekt seg litt ble det en halvtimes luftetur med hunden. Han fikk sitt morgenbad. Vi andre valgte å stå over, det var ikke alltid det var samsvar med tallene på termometeret og i vannet. Hunen fikk sin svømmetur, 5000 skritt ble notert, så var det kaffe og frokost i solveggen.

En motordur minnet meg på at det var midt i krabbesesongen, så jeg ruslet ned på fiskemottaket for å se på at de losset krabbe. Butikken var åpen så jeg benyttet anledningen til å kjøle meg ned med en ispinne. Hurtigbåten var ikke ventet før om ca. en og en halv time.


«Frovær» kom og passasjerer krysset mellom sjø og land, og motsatt. Kasser ble heist på land og trallen ble dratt fram og tilbake til kassene var satt på plass. Imens ble kasser med krabbe heist motsatt vei, de skulle til Hitra. Mens dette foregikk gikk praten om løst og fast. Så var det på tide å legge fra kai, og da skjedde alt på en gang. I løpet av et par hektiske minutter var fortøyningene løsnet, gangbrua dratt på land og hvitt skum bredte seg akter. Sørburøy hadde fått sitt for denne gang. Tid for å handle inn til helgen.


Så ble det helg, en slik helg det bare er her ute. Alle har gått til ro og jeg sitter i solveggen og ser oppi det blå. Midten av august, siste helgen før alt starter opp igjen etter ferien. Stillheten er til å ta og føle på denne siste helgen av ferien. Elever og studenter trekker siste drag av ferie før de skal til pers på mandag morgen. Ja, til og med fuglene har gått til ro. Det er bare vinden som rusker litt i omgivelsene. Gresstråene vaier fram og tilbake, en liten flue suser forbi, så er det stille igjen. Det er da jeg tenker: Her er det bare å nyte så lenge jeg kan. 

søndag 12. juli 2015

Stemning i lyse sommernetter

Sommernatten har lagt seg over fjellet. Tåken ligger over elver og vann og fossesus høres i det fjerne. Jeg setter meg på verandaen for å se på den trolske stemningen rundt det lille tjernet. Vannet ligger blankt og stille, for fiskene har gått til ro for kvelden. Speilbildet forsterkes av det mørke fjellet i bakgrunnen. Jeg speider for å se om det er noe der ute. Så lytter jeg etter andre lyder enn suset fra fjellsiden. Naturen ser ut til å ha gått til ro. Selv myggen har ikke vist seg denne kvelden. Men selv om det er stille vet jeg at det er dyr som lusker rundt der ute i lyset mellom natt og morgen. Nattens ro preger også jakten, for de må være stille for å kunne sikre mat til seg selv og avkom. Jeg vet at der ute settes poter forsiktig på bakken, først en, så en til, steg for steg. Kan også hende er det noen som ligger under verandaen der jeg sitter og venter på at et bytte skal dukke opp...

Det er ikke bare dyr som lusker rundt. Et vingepar foldes ut og en rovfugl letter fra den mørke tretoppen. Vingeslag høres ikke, for også den må fare stille fram for å opprettholde livet. Sammen dominerer de denne julinatten for dyr og fugler som regjerer om dagen har slått seg til ro i hi, reir og huler. De sover med det ene øret på gløtt, for det kan jo hende at en av natteravnene jakter på nettopp dem.

Mens jeg har tenkt på nattens dyr og fugler har det blitt enda litt mørkere. Klokken har passert midnatt og det er bare et par timer til de første solstrålene stikker fram over fjelltoppen og ønsker en ny dag velkommen. Det er på tide å få litt søvn før naturen igjen våkner til liv. 

fredag 12. juni 2015

Navnet på forsiden

Av og til er det ikke bare bøkene som fanger interessen. Forleden var jeg innom en bruktbutikk for å se hva de hadde. På et bord lå det noen gamle bøker, der jeg så to som virket interessante. Den ene var «Siste generasjon på Ledaal». Der har jeg vært for noen år siden, så jeg bestemte meg for å kjøpe den. Det var også en annen bok der, «Odyssee» av Homer. Jeg betalte og gikk. Noen timer senere satte jeg meg ned og kikket nærmere på bøkene. Da jeg åpnet boken om Ledaal, lå det to hefter om Fjære kirke i Aust-Agder og et hefte om Stavanger Domkirke. Det lå også en billett for passering av Brevik-broa. Den må være noen år gammel, for det kostet kr. 3,50.At dette lå i boken kan nok være fordi den som eide boken hadde vært på biltur en gang i tiden. Hvilken vei de dro forblir nok et ubesvart spørsmål, men de passerte Brevik-broa, kikket på Fjære kirke i Grimstad og var i Stavanger. Jeg la alt tilbake og tok fram boken til Homer.

Det sto noe på forsiden. Etter å ha kikket på dret fant jeg at det sto Hr? Pastor et eller annet, og det siste kunne være Fredrikshavn. Jeg var usikker og bestemte meg for å legge det ut til tyding. Det gikk ikke lang tid før jeg fikk svar. Det sto Hr Pastor Fyhn Frederiksværn. Fyhn virket kjent. Jeg slo opp i slektbasen, og joda. Der var det flere med etternavnet Fyhn. Johanna Parelius (1785-1872) giftet seg med Mathias Fredrik Fyhn (1785-1856), og det er der «mine» Fyhn kommer inn. Men siden det ikke sto noe fornavn visste jeg ikke om det var en av de i basen. Derfor måtte jeg nøste videre. Jeg skrev en etterlysning og la ut på DIS Slektforum, Det tok ikke lang tid før det kom svar. Karl Henry Fyhn født i 1853. Jeg sjekket basen igjen og det skulle passe godt med Carl Henry Fyhn født i 1853. Det stemte også siden to av døtrene hans var født på Frederiksværn på midten av 1890-tallet. Mens jeg søkte på nettet kom det inn flere svar. Han var sogneprest i Sarpsborg fra 1895. Ifølge klokkerboka giftet han seg 29. mai 1878 med Charlotte Amalie Berdine Danholm i Molde. På nette fant jeg ut at han døde i Sarpsborg i 1940.

Som jeg nevnte over, har jeg Karl Henry i basen. Det betyr at jeg må legge inn Charlotte og døtrene. Neste post på programmet blir å finne om de hadde flere barn, og å finne fødsler, konfirmasjoner, giftemål og dødsfall til disse. Da har jeg noe å holde på med i ledige stunder.

søndag 7. juni 2015

Dis-Møre og Romsdal sin sommertur 2015: Byvandring i Molde

Så var tiden kommet for å dra på sommertur med DIS-MR. Nytt av året er at det skulle være byvandring, og første by ut var Molde. Det var DIS-Molde som sto for årets arrangement.

Vi møtte på fergekaia i Molde lørdag 6. juni klokken 1030. Ferga kom, og da sunnmøringene var på plass ble det ønsket velkommen og vår guide Ola Gjendem ledet oss gjennom dagen med sin rike kunnskap om Molde by og dem som bodde der. Han startet med å fortelle om hva byvandring er, før han fortalte om grunnlaget for at Molde ble by. Blant annet fikk vi høre om handel med trelast. Det var hollendere som drev denne handelen. Mange fra distriktet ble med hollenderne og bosatte seg i Amsterdam.

Videre fortalte han om Romsdals Budstikke som ble etablert i 1843. Blant dem som var med å grunnlegge den var den danske skuespilleren J. C Lund. Han var med i Selmers Skuespillertrupp som blant annet var i Molde. Der hoppet han av og bosatte seg. Det førte til at planene til sogneprest Deinboll, amtsmann Thesen, Hans Thiis Møller og brødrene Jervels tanker om etableringen av et trykkeri og en avis ble realisert. Vi fikk også høre om bybrannen i 1916. Over 200 hus brant med og ble gjenoppbygd i mur. Etter at vi hadde hørt om Alexander L Kielland som kom til Molde i 1902 forflyttet vi oss til Parken ved Godtfred Lies Plass. Mens vi sto der kom sola fram. Regnjakker og paraplyer ble lagt bort.

Der fikk vi høre om Confectionsfabrikken, Også andre fabrikker ble grunnlagt, noe som ga kvinnearbeidsplasser. Motorfabrikker ble også etablert, som AS Gideon og Brunvoll. Gotfred Lie (1856-1938) var fra Molde, men hadde sin yrkeskarriere utenfor byen, også utenlands. Han var 20 år i Det bergenske Dampskibsselskab og i 10 år direktør ved Akers mek.Verksted i Oslo. Han ga parken som gave til kommunen.

Så gikk turen til Gjestetova i Romsdalsgata. Der fikk vi en flaske ananasbrus fra Oskar Sylte og noe å bite i mens vi hørte på Minijazzkonsert. Da vi kom ut hadde det begynt å regne igjen, så flere mpåtte igjen hente fram regnjakke og paraply. Turen gikk til kirkedråpent og opp til parken øst for Domkirken.
Mens vi gikk bortover gikk praten. En opplysning ble kommentert slik at den ble rett og en historie fortalt. Til tross for regnbyene var humøret på topp og latteren satt løs.

Domkirken er den fjerde kirken som står på stedet. Det betyr at det sto tre kirker her før den ble satt opp. Den første ble reist i 1661. I 1841 ble den revet og gitt plass for en ny kirke i nesten samme stil. Den brant på selveste nasjonaldagen i 1885. Den nye, som var en langkirke i tre, ble ferdig i 1887. Den brant under bombingen av Molde i 1940. Samtidig hadde Norges banks gullbeholdning ankommet i Molde, og ble lastet over i «H M S Glasgow» som førte det til Storbritannia.
Det gikk over ti år før Molde fikk sin nåværende kirke. Den ble tegnet av Finn Bryn og ble innviet i 1957. I 1983 ble den Domkirke for Møre bispedømme. Vi fikk også høre om Domkirkens arkitektur og innredning. Neste stopp var Rådhustaket. Da vi vandret opp trappen kom sola fram igjen, noe som ble benyttet til å feste den flotte utsikten til kameraene. Vi fortsatte opp Myrabakken og opp på taket på kulturhuset «Parken» Også her ble kameranen brukt flyttig mens Ola fortalte om Reknes gård som lå her før. Blant det vi fikk høre var at da Koren døde, arvet datteren Anna Lovise gården. Hun var tidlig enke, og giftet seg igjen med Johan Jervell. Jervellfamilien kom fra Oulou i Finland til Molde i 1794. Det var plantet en alle fra gården til humlehagen, og den fikk senere navnet Gørvellalleen. 



Vi gikk gjennom kulturhuset og fortsatte til Molde havnevesen. Der ble historien om «Sleipners» kamp mot tyskerne i aprildagene 1940. Den ble utsatt for massivt flyangrep under bombingen av molde og svarte med å skyte ned tyske fly.

Etter et kort opphold på kaia gikk turen til Alexandraparken hvor vi fikk høre om Rasmus Rasmussen, Han var skuespiller og teatersjef på Det Norske teater.

Vi gikk langs bryggen og kikket på båtene som lå der. Det var nok mange som kunne tenkt seg en tur på fjorden da en daycruiser kjørte forbi. Da vi ankom Aker stadion, som er hjemmebanen til Molde Fotballklubb (MFK) fikk vi informasjon og omvisning av Jon Hoem. Mens vi ventet på at alle skulle komme på plass kikket vi oss omkring. «MFK-sykkelen» som var «påkledd» strikk i MFK sine garger blått og hvitt, som sto utstilt fikk mye oppmerksomhet, samt utstilling av fotballer, drakter og andre effekter.

Da alle hadde innfunnet seg ble vi sendt opp i etasjene for å høre på tiden kommet til å gå opp noen etasjer for å høre historien bak MFK. Det var noen danske arbeidere som jobbet på motorfabrikken Gideon som la grunnlaget for det som skulle bli Molde Fotballklubb da de startet fotballklubben «International».Så ble det informert om planene om det som skulle bli Aker stadion, Grunnet dårlig økonomisk situasjon for klubben tilbød Røkke og Gjelsten seg å bidra økonomisk for å få bygd det nye staionanlegget, Etter denne informasjonen fikk vi se presselobby med utsikt mot fjorden og kommentatorboksene for radio og TV i 5. etasje. Vi var også ute og kikket på kameraplattformen. Mens vi var der holdt MFK G16 på å gjøre seg klar til kamp mot Rosenborg. Etterpå fortsatte vi til restaurant, kafeteria og næringslokaler. Vi fikk også se MFK Lounge og til slutt en av garderobene og et boblebad.

Så var tiden kommet til bussturen som skulle ta oss til Vardestua og Vardehytta. Vi gikk til Scandic Seilet der bussen ventet. Da alle var på plass gikk turen vestover Julsundvegen, opp Sagvegen, som hadde fått sitt navn fordi det var en sag der en gang, Molde Folkehøgskole som har friluftliv? Og bortover Glomstuvegen. Oppi bakken bodde Kong Haakon i aprildagene i 1940. Videre kjørte vi forbi Cecilienfryd og gården Sellanrå. Navnet Sellanrå er hentet fra «Markens Grøde» som som Knut Hamsun fikk nobelprisen for i 1920. Den guidede kjøreturen fortsatte forbi Romsdalsmuseet, Svenskebyen, videre forbi Romsdal videregående skole og Moldegård. Hovedbygningen står enda. Ved Moldegård ligger også Moldes første borettslag, Fannebo Borettslag. Bussen fortsatte mot Bolsønes Verft, Retiro og Nøisomhet. Området på Retiro og videre innover Fannestranda ble et yndet ferieparadis for velstående forretningsfamilier. Da vi passerte Kviltorp ble det opplyst at familien Astrup bodde der. Videre kjørte vi forbi mineralvannfabrikken Oskar Sylte og Brunvoll. En liten svipptur oppover Årødalen ble det også. Der er det mange bedrifter Vi fortsatte mot boligområdene i Nordbyen. Etterpå kjørte vi vardeveien mot Vardestua. Det var opprinnelig en setervei.

På Varden var vi og kikket på Vardehytta. Etter at vi hadde fått omvisning der var det middag på Vardestua. Kaffe var inkludert og noen kjøpte også is til dessert. De ansatte på Vardestua ble kalt fram og fikk applaus for maten, Turkommiteen ved Eva Hjelen og Bjørg Hovde fra DIS-Molde fikk vellfortjent applaus for et flott opplegg. Etter middagen kjørte bussen oss til fergekaia derrf turen ble avsluttet. Takk for turen.


torsdag 4. juni 2015

Møte i DIS-Sunndal 4. juni 2015

Etter å ha ligget nede en tid, har DIS-Sunndal startet opp aktiviteten igjen. Denne uken hadde de møte, så jeg tok en tur innom.

Det var rundt 15 som hadde møtt fram for å høre om søk i amerikanske kilder.

Ancestry var det første som det ble søkt i. Er en ikke innlogget får en ikke opp så mye informasjon om personene en søker på. Er du ute etter mer informasjon kan du ta en 14 dagers gratis prøveperiode. Du må huske å gi beskjed innen perioden har gått ut ellers blir det trukket beløp fra kontoen din.

På Anvestry.com kan du blant annet få folketellinger (Census) og finne gravminner. Der ligger det også passasjerlister for dem som søker etter slekt som har emigrert til Canada og USA.

Noen brukte et helt annet navn i USA enn det de gjorde når de skrev til slekt og venner i Norge. Dette er viktig å huske når du søker på navn.

På familysearch.com kan du også få opp folketellinger

På siden til Norway heritage er det blant annet lister over emigrasjonsskip fra Norge. De er sotert under årstall.

Digitalarkivet ble også demonstrert. Går du inn på Emigranter og skriver for eksempel Øx* kan du finne mye fra Øksendal (på Nordmøre).


Trenger du hjelp til å finne slekt er det mulig å få hjelp flere steder. På Slektsforum, som du finner på DIS sine hjemmesider, er det mulig å legge ut etterlysninger av slekt som dro til USA eller Canada. Gå inn på etterlysninger--- emigrasjon og andre land og trykk på USA/Canada.

Du kan også få hjelp på DIS chat

På arkivverkets brukerforum er det også mulig å få hjelp til å finne slekt i USA.

lørdag 23. mai 2015

Hjelpemiddel i tyding av gotisk skrift

Forleden dag lå «Den glemte skriften» av Knut Johannessen i postkassen. Boken handler om gotisk skrift, både i håndskrift og trykte bokstaver. Der er det også mange eksempler på håndskrift fra dokumenter fra 1600- til 1800-tallet som er nyttig for oss som tyder gammel skrift.




Tar du kirkebøkene og skifter som eksempel er det lettere å tyde hva som står bøkene fra midten av 1800-tallet enn på de fra begynnelsen av århundre. Jeg har selv slitt meg gjennom skrift fra begynnelsen av 1800-tallet og bakover og vet hvor vanskelig det kan være. Nå er jo ikke alt like vanskelig, med litt trening har jeg tydet meg fram til informasjon om både Ole, Magne, Anna og Beret, Men det er fremdeles mye som er vanskelig å tyde. Bokstaver kan forveksles eller er vanskelig å tyde,  e kan forveksles med n, g kan forveksles med q og d kan se ut som sl. Med andre ord, det er lett å ta feil og da kan navn eller fødested/bosted bli noe helt annet enn det som egentlig står. Det vanskeliggjør videre leting. Derfor er det fint at boken kan brukes som oppslagsverk hvis det er noen bokstaver jeg ikke klarer å tyde. Da lærer jeg hvordan bokstavene ser ut slik at jeg kan lete videre etter informasjon om slekt fra 1600-og 1700-tallet.

torsdag 7. mai 2015

Møte i DIS-ST 7. mai 2015

Vårens siste møte hadde tema "Trondheims befolkning 1945". Finn fortalte først litt om kildene som var brukt: Adresseavisen, ststistikk fra Trondheim kommune og SSB og kilder fra Strinda herredsstyre.

Vi fikk både høre om befolkningsutviklingen i Trondheim og Strinda.  Etterpå ble det tatt utgangspunkt i Trondheim adressebok der vi fikk se hvem som bodde i i Anton Kalvaas gate 1.  Det er viktig for den som leter etter slekt å sjekke personene nøye da de som førte adressebøkene kan ha brukt ulike etternavn på samme person fra et år til neste.

Det ble vist eksempler på forordninger om rasjoneringskort og annonser for arbeid ønskes/tilbys, og tapt/funnet. 

Til slutt fikk vi se statistikker for fanger ved fengsler i Trondheim, pasienter i psykiatriske sykehus og rusrelaterte saker.

søndag 26. april 2015

LOST. En helg i slektsforskningens tegn

I helgen har jeg holdt på med LOST i slektsforskning.

Jeg starter med «Lett oppvarming» på fredag. Etter en rask kikk i basen bestemte jeg meg for å se om jeg fant noe informasjon om Isak Kornelius Gregoriusen Nesbø fra Nesbø gnr. 35 i Bremanger.  Både på han og på Aagoth Nilsdatter Taavær fra Tåvær på Tjøtta har jeg funnet mange kilder som jeg kanskje ikke ville lett etter nå hvis det ikke hadde vært for LOST. Så dette er en kjempemulighet til å i seg selv et "spark bak" og få tatt en sjekk i basen. Ellers finner en også mye annen informasjon rundt omkring, i bygdebøker, gamle aviser m.m. Gjennom å bruke andre kilder enn kirkebøker og folketellinger lærer jeg mye mer om personene jeg jobber med. I avisene står det for eksempel om jubileum, kronikker ved en rund dag, litt om verv og andre ting som personen har hatt og dødsannonse.

Det ble mulighet til å bruke flere av kildene. Jeg bladde meg gjennom gamle aviser og sjekket bøker. Det ble mye fram og tilbake før alt var på plass. Jeg måtte samtidig passe på å holde tungen rett i munnen. Det var lett å gå seg vill i basen når jeg klikket meg fram og tilbake mellom personene. Etter at en kilde var sjekket ut og lagt til refererte jeg fra «Norske skolefolk», Aftenposten og «Norske skibsførere». Mens jeg holdt på med oppgaven, fulgte jeg med på nettet. Et pling fortalte meg at noen hadde levert oppgave. Da var det å gå inn å se hva de hadde skrevet. Interessant. Det er morsomt å se at det er flere andre som også jobber med sin slekt og hva de har funnet av informasjon.

Innimellom slagene fant jeg også fram et par fotoalbum etter mine besteforeldre. Oppgaven får en annen dimensjon når jeg ser bilder av dem jeg holder på med. Så husker jeg også en del historier som har vært fortalt om slekta på Tåvær. Slik gikk helgen.

Oppgavene har gitt meg mulighet til å jobbe videre med grener der jeg har manglet informasjon. Gjennom oppgavene har jeg fått lagt til flere kilder både fra kirkebøker, folketellinger, aviser og andre bøker. Oppgavene var også lett å tolke, noe som er viktig for å kunne starte med å lete med en gang og jobbe systematisk med å samle inn kilder. helgen har også vært «sosial» med en del snakk på dischat innimellom «slagene». Det var syv stykker som var med på deler eller hele av LOST denne helgen, men det er plass til flere. Jeg håper derfor at flere vil delta neste gang.
Takk for en flott helg

søndag 19. april 2015

Slektssider på nett

Leter jeg etter slekt, bruker jeg kirkebøker, folketellinger og andre dokumenter som hjelpemiddel. Men av og til tar jeg også et tilfeldig søk på navn og område for å se om det er noen der ute som har lagt ut informasjon. Om jeg ikke finner noe om egen slekt, er det alltid treff på andre som har lagt ut fra samme område. Søker jeg litt bredere, eksempel på «slektssider» blir det enda flere treff.

Litt avhengig av hvordan sidene er organisert finner du informasjon om familien, hvor de bodde, levekår, hvem som flyttet innenlands eller emigrerte til Amerika og hvordan de kom seg dit. Så er mange også opptatt av hvordan det så ut på den gården anene dro fra. Noen har vært og besøkt stedet, og har lagt ut et bilde, mens andre skriver at de har et ønske om å se stedet slekten kom fra. Du finner ikke alle opplysningene «fra vugge til grav» men det mest vesentlige står som regel der. Dette viser at det er mange som er interessert i slektsgransking og som ønsker å dele informasjonen med andre.

Nettsidene er laget både for å holde slektningene oppdatert om slektsgranskingen, og for å komme i kontakt med ukjent slekt som finner siden på nettet.   
For dere som leter etter slekt kan dette gi mye informasjon hvis du er så heldig å finne en blogg eller side som handler om din slekt. Der kan du lese om slekten, og eventuelt ta kontakt med den som har siden. Flere har fått kontakt med slektninger på den måten.

søndag 12. april 2015

Bilder fra vår egen tid

De fleste vet at de gamle bildene er en viktig dokumentasjon, men det er viktig å huske at også bilder fra vår egen tid har like stor verdi. Jeg hadde funnet fram noen bilder som var tatt for rundt tretti år siden. De var i farger, og fylte to album med hundre bilder i hver. Det er et stort antall bilder i forhold til den gang en tok på seg det fineste en hadde og dro til byen for å bli fotografert. Kanskje ble det to- tre bilder i løpet av et liv. Tross alt var det dyrt å bli fotografert, og veien dit var ofte både lang og kronglete for de fleste, selv om de bodde i samme by som fotografen.

Fra å være noe for de få ble fotoapparatet etterhvert allemannseie. I takt med utbredelsen økte også antall bilder. men det tok tid. Fremdeles var bilder noe en tok i de store høytider og ved familiesammenkomster. På begynnelsen av 1960-tallet kom Kodak med Instamatic,  et enkelt og rimelig kamera som alle kunne bruke. Filmen var en kassett som enkelt kunne settes i og tas ut når den var brukt. Det var også lite, og dermed lett å ta med. Det betydde at sommerferien fikk en ny betydning. Familiemedlemmene foran serverdigheter, fergekaier og campingplasser ble festet til filmen. Etterpå ble de satt i album. I kalde høstkvelder var det å sette seg i sofaen med album og mimre om den siste ferieturen.

I likhet med bildene av våre oldeforeldre og tippoldeforeldre gir også de nye bildene nyttig informasjon. Som på eldre bilder er det bilder av familiemedlemmer. Noen er siste skudd på slektstreet mens andre har blitt familiens eldste. Noen har også gått bort. Slik viser det utviklingen i familien. Men noe har kommet til på bildene, omgivelsene rundt personene. Barna som spiller fotball i hagen, familien som går på ski i påsken, står ved Monolitten i Oslo eller venter på fergen fra Hella til Vangsnes. Studerer vi bildene nærmere kan vi også se nabohuset i bakgrunnen, hytta, andre turister som også tar bilder og biler som står i kø for å ta ferge. Samlet gir det mye informasjon.

Omgivelsene forteller noe om når bildet er tatt. Eksempel alder på familiemedlemmer, klær, skiutstyr, farge på hus og ulike bilmerker og modeller. Om en ikke vet året så er det mulig å si hvilket tiår bildet er tatt. Når jeg sitter der med albumene kommer historier og hendelser fram, enten jeg husker de selv eller de har vært fortalt. Så var det noe jeg husker, som helst burde vært skrevet ned, men det får vel vente til en senere anledning. For bildene er jo her, og jeg husker det som skjedde. Men er det så enkelt? Er det ikke lurt å skrive ned med en gang jeg husker det, så er det gjort? Jeg får sette meg ned å skrive det ned mens jeg husker det. I morgen kan jeg ha glemt hva det var jeg skulle skrive.



tirsdag 17. mars 2015

Betydde lesingen mer før enn det gjør i dag?

Som jeg skrev i forrige blogginnlegg leser jeg for tiden i bøkene «I nær fortid». Det er mye informasjon i de bøkene, både om hverdag, skole og fritidsaktiviteter. Mange skriver også om at de likte å lese.

Det var store variasjoner i hvor mange bøker det var i hjemmene. Hos noen begrenset det seg til huspostill og en bibel. I andre hjem var det i tillegg bøker av Ibsen, Hamsun og flere. Noen skrev også at de holdt en avis, det kunne være «Ørebladet», «For fattig og rig», «Den 17nde mai», «Aftenposten» eller en annen avis. Det fortelles at avisen ble lest grundig av både store og små. Noen steder samlet naboene seg i stuen for å høre dagens avis bli lest høyt, for så å diskutere. Unionsoppløsningen i 1905 var en av sakene det var viktig å følge med på. Fulgte en med var en også opplyst og hadde mer kunnskap enn andre. 

Skoleelevene og familien hadde også mulighet for å låne bøker på skolen, og det var mange som benyttet seg av det. Bøkene som nevnes hyppig er «Onkel Toms hytte» og «Robinson  Crusoe». «Jeg slukte alt som kunne leses» er en setning jeg fant. Grunnen til denne leselysten lå nok i at det ga mulighet til å få gode karakterer, og kanskje å komme videre etter endt folkeskole. Dette var muligheten til å komme seg opp og fram her i verden siden det store flertallet av befolkningen levde i små kår. I perioder var det mange på det meste som penger og arbeid. Det var bare det nødvendigste som ble prioritert. Derfor er det nok ikke vanskelig å forstå at mange så dette som en utvei. kanskje var de så heldig at de fikk en anbefaling fra læreren eller presten. For noen få betydde det videre utdanning, men for det store flertallet hjalp det som regel ikke hvis det var mangel på penger. Den gang var utdanningsmulighetene avhengig av foreldrenes økonomi og da hjalp det lite at de var lovt et anbefalingsbrev fra læreren.

Lykkelig var også dem som kunne holde barnebladene «Norsk barnetidende» og «Magne». Der var det mye lesestoff og det blir også trukket fram som noe som ble husket med glede.

Et spørsmål som jeg stiller er om det å lese betydde mer for den enkelte før i tiden? På det spørsmålet vil jeg nok svare ja. I dag er det ikke noe spesielt eller sært med å lese. Alle leser et eller annet. Ser du rundt deg er det alltid noen som sitter med en avis på en cafe eller en krimbok mens de venter på bussen, toget eller flyet. Lesestoff har blitt så tilgjengelig at det ikke lenger er noen som legger merke til det.

Datamaskin, netbrett og telefon har også sørget for å øke tilgjengeligheten. På nettet kikker de fleste raskt over nettavisene for å få siste nytt. Problemet er at nyhetene ikke fester seg slik som det gjorde før i tiden. Mens den som skrev i minnesamlingen «I nær fortid» leste nyhetene om unionsoppløsningen med stor interesse og husket hva han hadde lest mange år senere, raser dagens nyheter bare fordi for så å bli borte i vrimmelen. Er det noen som husker hvilke nyheter de leste for en time siden?

Ser vi på bøkene så er det fremdeles et skille mellom dem som leser og dem som ikke leser. Mye ligger nok igjen fra gamle dager da lesingen for middelklassen ble ansett som nyttig mens arbeiderklassen anså den som unyttig tidsfordriv. Men det er tydelig at bøker ikke har den samme verdien for de fleste i dag som de var den gang. Som nevnt over er det mye som er tilgjengelig på nettet, og da får en vel kanskje dekket sitt lesebehov. Bøkene er også mer tilgjengelig enn før og er dermed «allemannseie». Det er jo bare å kjøpe en pocketutgave av Jo Nesbø på Narvesen eller bokhandleren. Etterpå havner den i nattbordskuffen eller på et bord og blir etterhvert gitt bort. Pocketbøker blir jo som regel bare lest en gang.

For andre er aviser og bøker viktig for å vise hvor de hører til, og signalisere at «her leses det». Det ligger aviser på bordet og det står bøker og verker av blant annet Henrik Ibsen, Sigrid Undset, Olav Duun og Amalie Skram i bokhyllene. I tillegg er faglitteraturen lett tilgjengelig med sine bøker innenfor eksempelvis filosofihistorie, litteraturhistorie, lokalhistorie og samfunnsfag. Skal en være ekstra nøye står bøkene alfabetisk etter forfatter eller gruppert etter emne og tema. Det signaliserer oversikt og orden. Her ser vi litt av det gamle synet om at det å lese seg til kunnskap er viktig.  


Så det er nok forskjell på tidligere og dagens generasjoners interesse for lesing. Med den tilgjengeligheten som er i dag tas det å lese for gitt. De leser en overskrift, og er ikke den interessant går de raskt til neste, og videre til neste igjen. Derfor sitter ikke nyhetene like godt som de gjorde hos den eldre generasjonen. Det fører til at det heller ikke er mange som klarer å sette seg ned med en bok. Det som skjer på nettet tar oppmerksomheten hele tiden. Da er det kanskje lettere å bli sittende med dataspillet eller på facebook?

Når den dagen kommer at dagens unge skal skrive minneoppgaver tror jeg ikke at de vil trekke fram at de likte å lese.

søndag 8. mars 2015

Bilder av byutviklingen i Trondheims historie

Før årsmøtet i DIS-Sør-Trøndelag satt jeg på lesesalen og kikket i «Trondheims historie». Sist jeg kikket i den lette jeg etter informasjon om hjelpekrysseren «Berlin». Informasjon om den fant jeg i bind 4. Dette er en stund siden, så nå var det tid for å se i et annet bind mens jeg ventet på møtet.

Bind 6 tar for seg perioden 1964-1997. Som i de fleste byer har det vært en rivende utviling i bybildet i denne tiden. Det vises best når jeg ser på bildene som er gjengitt i boken.

Gjennom bilder kan jeg følge utviklingen i skritt for skritt fra gamle svart/hvitt-bilder til dagens fargebilder. Gamle hus i trange smug og blomsterpotter i vinduene ser idyllisk ut. Ikke er det noen biler i gatene heller. Det er freden og roen som hersker. Småbyidyll kan jeg kalle det når jeg ser barn leke i gata mens to voksne rusler forbi i finværet. Idyll til tross, det var nok mange som ivret for å rive de gamle husene. «De er gamle og trekkfulle og egner seg ikke som bolig» var det mange som sa når temaet kom på bordet. Mang en storfamilie har nok klumpet seg sammen rundt ovnen om kvelden når snøføyka sto rundt huset. sanitærforholdene var også en medvirkende årsak til å få bort gamle hus. I et samfunn der det ble mer og mer fokus på helse og hygiene var det også om å få de bort på grunn av rotteplagen. Så sent som på 1990-tallet var det fremdeles 250 utedoer i Trondheim.

Det har måttet vike for moderne bygninger som er tilpasset dagens samfunn og behov. Eksempler ses flere steder i sentrum, som der Byhaven og Olavskvartalet står i dag. Andre bygninger måtte bort for å gjøre plass til bredere gater. Det siste var viktig fordi trafikken økte. 1960-årene var også en tid da mange flyttet på seg. Det første til behov for flere boliger. Flere nye boligområder ble lagt utenfor byen, noe som gjorde at det ble større behov for kollektivtransport til og fra sentrum. Sammen med frigivelsen av bilsalget i 1960 økte presset på infrastrukturen. Flere av bildene viser fulle parkeringsplasser og endeløse køer i sentrum. En kan lure på hvordan det i det hele tatt var mulig å komme seg fram. Et annet spørsmål er hvor mange runder de måtte kjøre før de fant en ledig parkeringsplass. Det må sikkert ha vært et mareritt for noen og enhver når det led mot stengetid...

Beklagelig nok har mange hus og gårder også forsvunnet på grunn av brann. På 1960-tallet brant noen brygger som sto der Royal Garden står i dag, I 1983 brant noen brygger i Kjøpmannsgata. i 2002 brant et helt kvartal i Nordre gate, i 2006 startet en brann i Søndre gate og året etter brant tre brygger i Fjordgata. Dette viser at bybildet stadig er i utvikling. Etterhvert har de nye bygningene glidd inn og blitt en naturlig del av bybildet.

En annen ting som jeg har merket meg når jeg blar i boka er at mange av de små butikkene er borte. «Kjøpmannen på hjørnet» er erstattet av Bunnpris og Rema1000. Den lille jernvareforretningen der du kunne kjøpe en enkel skrue eller en mutter er også borte. I dag må du kjøpe en hel pakke med skruer selv om du bare skal ha en. Mange butikkeiere hadde også «triksene i fingrene» og kunne reparere det meste om det var noe som sto på. Om det var å justere bremsen på en sykkel, få en radio eller en lampe til å virke igjen, var det alltids mulig å få til. Så var heller ikke ting så komplisert den gangen.

En skulle tro at hele den gamle bebyggelseni Trondheim er borte, men slik er det heldigvis ikke. Bakklandet er et eksempel på en bydel der det fremdeles er mange gamle gårder. Etter at verneinteressene vant fram har bydelen utviklet seg til det den er i dag med en kombinasjon av boliger, små butikker og cafeer. Mange av gårdene har en lang historie både som bolig og butikklokale. Dette viser at mange ser verdien i det å bevare og å gi bydelen et nytt liv.


torsdag 5. mars 2015

Årsmøte og møte i DIS-ST Mars 2015

Årsmøtet 2015 ble åpnet av Finn som først orienterte om møtene etter påske. Så var det årsmøtet, som ble gjennomgått ganske raskt. Det ble som vanlig noen spørsmål fra salen om forskjellige punkter.

Etter årsmøtet var det informasjon om gamle kart. Vi fikk høre at Kartverket ligger under kommunal og moderniseringsdepartementet. De har 15 kontorer og 850 ansatte. Hovedkontoret ligger på Hønefoss.

Det var litt om de forskjellige kartene, som topografiske kart som brukes av tjenesten 1881.

Vi fikk se eksempler på kart over Trondheim i norgeibilder.no. Der er det kart fra flere tidsepoker, eksempel fra 1937 og 2012.

Kartverkets kartsamling har 10 000 kart, det eldste fra 1600-tallet.

Et annet kart som ble vist fram var et militærkart fra Det trondhjemske infanteri fra ca. 1750.

Det er også kart på amtsnivå og kommunenivå.

Kartene kan fortelle noe om landskapsendringer, naturkatastrofer, historiske matrikler, ferdselsårer sommer og vinter, stedsnavn og kirkesteder.

Kartene finner du på kartverkets hjemmesider kartverket.no. Se under gratis kart og historiske kart.

Er du interessert i sjøkart, så ligger de på wikipedia.

På kartverkets hjemmeside finner du også informasjon om norsk kartmuseum.

Etter foredraget takket det gamle styret for seg. Den  nyvalgte lederen Arne overtok og presenterte det nye styret. 

tirsdag 3. mars 2015

Sjekk av gårder i Rana bygdebok

Siden jeg var på Tjøtta i sommer har jeg med jevne mellomrom lett etter anene til min tipp-tippoldefar Nils Peder Andreassen Tåvær. Etter å ha lagt ut informasjon på DIS sitt slektsforum fikk jeg noen svar, og det er de jeg har nøstet videre på. Jeg pakket derfor ned notatene og dro på SAT.



Når kirkebøkene for Mo ikke går lenger tilbake enn til 1842 måtte jeg ty til bind tre av Rana bygdebok, Mo Prestegjeld: gardshistorie. Der leste jeg om gårdene, sjekket navn på personer, og hvilke gårdsnummer og bruk de var på (navn på gårdene har jeg fra før). Jeg sjekket følgende gårder: Yttermarka, Jamtlia, Gnr. 97, Skomseng Gnr. 50, Langfjellet Gnr. 47 og Gåstjønlia Gnr. 31. Dette er ting det vil ta tid å komme igjennom siden det er ganske mye som må sjekkes i de kirkebøkene som hittil er skannet. Jeg tok noen bilder og notatr som jeg skal arbeide videre med, så får jeg se hva jeg finner lenger bakover.

Siden det var slektsverksted ble det også tid til en prat inimellom. Denne tirsdagen var det godt besøkt, og det fine vårværet var nok også en av grunnene til at det var god stemning rundt bordene.

onsdag 25. februar 2015

Hva forteller minnesamlingene slektsgranskeren?


Nå holder jeg på å lese i minnesamlingen «I nær fortid». Jeg startet med Vestfold og Østfold, og holder nå på med Agder. Dette er bøker som jeg leser med jevne mellomrom. For en som driver med slektsgransking er det like interessant hver gang «I nær fortid» eller «I manns minne» tas fram.

Minnesamlingene viser at det var stor forskjell på hvordan dagliglivet var på den tiden. Noen vokste opp i «armod og nød» mens andre satt godt i det. For mange var nøden bare en hårsbredd unna. Det kunne være kort vei fra litt mat på bordet til tomme mager. Noen øre kunne være nok i en tid da de var for mange penger å regne. Det var å delta i arbeidet så snart skolen var ferdig for dagen. Så var det å ta leksene til slutt hvis en orket. Ingen kunne skulke unna, da ble det ikke mat på bordet.
For andre var veien kort til velfylt bord og wienerbrød til ettermiddagskaffen. Det betydde at de kunne spise seg mett hver dag, De hadde et bra hus med barneværelse, finstue og pikeværelse. De kunne også ha tjenestejente, og dreng hvis de bodde på en stor gård.

Spesielt på skolen var denne forskjellen synlig. Klær og sko var det som best viste hvordan det sto til i hjemmet. Flere av bidragsyterne nevner at det var forskjellsbehandling mellom barn av arbeidere og barn av bønder og de velstående. For noen preget det oppveksten, mens for andre gjorde det ikke så mye. Uansett om en liker det eller ikke så viser dette den kløften det var mellom samfunnslagene. Det gjenspeilet seg også i hvem som hadde muligheter til å gå videre på skole og hvem som måtte ut i arbeid etter endt folkeskole.

Salmevers og regler som ble formidlet av mor i sene kveldstimer rett før de sovnet er ofte nevnt som gode minner. Flere har også skrevet disse ned til glede for leserne. Leiker og spill er også nevnt, ting som i dag stort sett er glemt av de fleste.

Hva forteller historiene oss slektsgranskere?
For det første forteller det noe om de som har skrevet inn til minesamlingene. De har  har tatt seg tid til å formidle minner fra barndom og ungdom på papiret slik at det kan bli tilgjengelig for senere generasjoner. Men det forteller oss også en annen ting: Vi kan selv lete i kjeller og loft for å finne ting som vår egen slekt har skrevet: dagbøker, minnebøker, brev, notater, artikler og andre ting som har samlet seg opp. Dette er ikke nødvendigvis ting som er skrevet for publisering, mye av det er skrevet for en selv eller familien. Dagbøkene kan gi et bilde av en tidsperiode fra et eller to år til mange år. der vi kan følge personer og gjennom mer eller mindre nøyaktige framstillinger «bli kjent» med personen, familie, slekt og venner. Der kan du finne alt fra hverdagshendelser til beskrivelser av festlige lag og høytider. Brev gir et et mer tidsbegrenset bilde, for eksempel de siste månedene eller det siste året. Ofte finner du enkelthendelser som forlovelser eller fødsler hos familie og venner, hverdagslige hendelser og hva som ellers har hendt i nabolaget. Notater kan du finner forskjellige steder, som for eksempel på papirlapper eller i en almanakk. Mange har skrevet navn og fødselsdato på familie og nære venner der. Kan også hende at det står når familie skulle komme på besøk eller når en selv skulle besøke familie.  

For dere som nettopp har startet å lete etter slekt vil dette gi nyttig informasjon hvis de har slik materiale liggende. Når du selv kan legge informasjon til slektshistorien blir det straks mer interessant. Du får flere knagger å henge tingene på, ting blir mer forstålig og du vil også se at det er en rød tråd fra fortiden og fram til din egen tid. 


søndag 8. februar 2015

Har du en slektsnøtt? spør på DISChat


Etter tv-programmer som "Hvem tror du at du er" har mange startet med å lete etter egen slekt. Noen syns kanskje det tar tid å få svar, og har kanskje også andre spørsmål i forbindelse med slektsgransking. Da kan du gå inn på DIS-Norge, Slekt og data sine hjemmeside og logge deg på DISchat Der er det mulig å få rask hjelp hvis du lurer på noe.

Hva kan du få hjelp til? De som er på chat kan blant annet gjøre oppslag i bygdebøker og annen lokalhistorisk litteratur og noen har slektsbøker som de kan slå opp i. Av annet kan nevnes er å få hjelp til å lete i , og tyding i kirkebøker og skifter. Er du heldig er det kanskje noen som har informasjon om akkurat din slekt.

Diskusjoner omkring slektsgransking er det også der inne, og er det noe om temaet i media er chaten som regel det første stedet det blir kjent, og diskutert. Det er som regel alltid noen på chaten. Om du ikke får svar med en gang så bare vær pålogget så kommer det svar etterhvert. Velkommen til DISchat. ingen slektspørsmål er for store, ingen for små.

søndag 11. januar 2015

Noen slektsforskertips til deg som ser på «Hvem tror du at du er»

I romjulen startet «Hvem tror du at du er» på NRK. Dette er sesong tre av det populære programmet. Gjennom programmene blir vi både «kjent» med personene og får et innblikk i hvordan det arbeides for å finne fram til anene deres. Nå får vi jo ikke se hele prosessen, da ville jo programmene tatt mange timer. Men vi får et innblikk når det blir lagt fram kopier av kirkebøker og folketellinger. De to kildene er et godt utgangspunkt for deg som vil starte, eller akkurat har startet med å lete etter slekta.

Kirkebøker og folketellinger er ofte de første kildene hvor vi leter etter opplysninger om personer. I kirkebøkene finner du når barnet er født, døpt og konfirmert og foreldrenes navn og bosted. Du finner også når foreldrene er født, noe som er et utgangspunkt for å lete etter de etterpå.
Det kan virke uoverkommelig å bla seg gjennom alle kirkebøkene. Men det er noe vi alle har gjort for å finne informasjon. Det er ikke så vanskelig som du tror men det gjelder bare å ha tålmodighet. En ting til som er verd å merke seg er at du på den måten plutselig kan finne informasjon om familiemedlemmer som du ikke har hørt om. Du ser et ukjent navn på et barn som er født på gården/hjemstedet som du kjenner igjen fra før, Du kjenner igjen navnene på foreldrene, og det er bare å føre inn barnets navn og fødsels/dåpsdato. Det er mye informasjon som har kommet på plass slik og da har du slått to fluer i en smekk.

I folketellingene finner du informasjon om familien og hvor de bodde. Dessuten er det informasjon om alder, sivilstand og yrke. I folketellingene ser du også hvor mange barn de hadde. For eksempel, har du funnet familien i folketellingen for 1865 kan du følge de i tellingene framover. Det kom telling også i 1875, 1891, 1900 og 1910. Med rundt 10 år mellom hver telling kan det være informasjon som mangler. For eksempel kan det være født et eller flere barn som døde tidlig og voksne som er døde. De er ikke registrert i neste folketelling. Familien kan også ha bodd flere steder i mellomtiden som det ikke står noe om. Husk å sjekk grundig at du følger de rette personene fra en telling til neste.

Er det noe du lurer på eller trenger hjelp til så har DIS-Norge, Slekt og Data en hjemmeside der du finner informasjon om slektsforskning. På hjemmesiden er det et slektsforum hvor du kan legge inn etterlysninger om personer og stille spørsmål. Det er også en chattekanal der, DISchat. Der er det alltid noen som er logget på, og som gjerne svarer på spørsmål om slektsforskning og hjelper til med å finne fram i kirkebøker og hjelper med å tyde vanskelig skrift. Om det ikke er noen som svarer med en gang du logger deg på, så ikke logg deg av med en gang. Vi som er på chat sjekker kanalen når vi setter oss foran skjermen, og da ser vi at du har stilt spørsmål. 


For å få litt bedre oversikt over hvordan du skal gå fram har jeg satt opp noen punkt.

I programmene ser du at de:
1.0 snakker med de eldste eller andre i familien
1.1 ser på gamle fotografi og spør om navn og annen informasjon
1.2 er på arkivet (Statsarkivet og Byarkivet) og ser på gamle dokument (kirkebøker, folketellinger m.m.)
1.3 snakker også med andre som kan ha informasjon om en eller flere i slekta

Når programmet er ferdig:
2.0. Følg punktene som er nevnt over
2.1 For dere som ikke har anledning til å gå på arkivet så ligger kirkebøkene og folketellingene på arkivverkets hjemmesider  http://www.arkivverket.no/arkivverket/Arkivverket
2.1 Gå inn på hjemmesiden til arkivverket
2.2 Klikk på Digitalarkivet under Snarveier i høyre kolonne for å komme til oversikt over folketellinger og kirkebøker
2.3 Du kan begynne å lete

Har du spørsmål:
3.0 Gå inn på DIS-Norge, Slekt og Data
3.1 I venstre kolonne klikker du på slektsverktøy
3.2 det kommer opp underkategorier i venstre kolonne
3.3 Klikk på Slektsforum
3.4 Forumet kan også brukes av de som ikke er medlem av DIS-Norge
3.5 Registrere deg som bruker: Øverst midt på siden er det en firkantet boks, nederst på den kan du klikke deg inn lese om hvordan du registrere deg


DISChat:
4.0 Gå inn på DIS-Norge, Slekt og Data
4.1 I venstre kolonne klikker du på Slektsverktøy
4.2 Det kommer opp underkategorier på venstre side
4.3 Klikk på DISChat
4.4 Skriv fornavnet ditt og første bokstav i etternavnet
4.5 klikk på den grønne boksen, og du er på chatten

Lykke til !

torsdag 8. januar 2015

Møte i DIS-ST Januar 2015

Tema for årets første møte var «Nasjonalbibliotekets ressurser for slektsforskere». Allerede en halv time før møtet startet begynte det å fylles opp med folk. Et kvarter senere måtte de begynne å ta inn ekstra stoler og rydde bort et par bord for å få plass til alle. Det var tydelig at dette var et tema som mange var interessert i, og det skal heller ikke se bort fra at «Hvem tror du at du er», som går på NRK, også er en årsak til det store oppmøtet. Det var over hundre som hadde møtt fram. 

Ketil åpnet møtet og orienterte om aktivitetene utover vinteren og våren. Ny brosjyre var lagr fram, og var dessuten sendt som vedlegg i mail til lagets medlemmer.

Så var det foredrag om Nasjonalbiblioteket (NB) og websiden bokhylla.no. NB bevarer alt som blir utgitt i Norge, bøker, aviser, tidsskrifter og reklame. Et annet eksempel som ble nevnt var gamle bussruter.

Det var informasjon og demonstrasjon av bokhylla.no som har skannede bøker og aviser, og dessuten musikk og lydfiler. Som eksempel ble det tatt utgangspunkt i arkitekten Finn Rahn, som tegnet Hotel Bristol i Oslo. Som søkerord ble det skrevet «Finn Rahn» and «arkitekt». Dette var en person en visste lite om, men som en fant en del informasjon om ved å søke i bokhylla. Både dødsannonse og skiftebehandlingen i forbuidelse med dødsboet ble funnet i avisene. Det er også mulig å søke på navn og årstall.

Det ble også vist hvordan å laste ned bøker og aviser ved å klikke på hentekurven i høyre hjørne. Tilgang til aviser og bøker ble også tatt opp. For aviser er det bare utgavene fram til 1918 som kan leses hjemme, mens de etter 1918 bare kan leses på maskiner som står på biblioteket eller arkiv, og som har abonnement fra NB. Noen aviser er tilgjengelige uavhengig av årstall. Det er blant annet «Firda Folkeblad», «Nordlands avis», «Hardanger» og «Nordre Bergenhus Amtstidende». For bøker gjelder opphavsretten fram til 70 år etter forfatterens død. Etter det kan den publiseres fritt.

Etter pausen var det en orientering om DNA i slektsforsking og DNA-gruppen i DIS-ST. Der fikk vi informasjon om celler, DNA, haplogrupper, ulike tester og hvordan en skal lese resultatene. Til slutt ble det anbefalt en bok som tar for seg forskningen omkring dette tema: Bryan Sykes «Evas sju døtre. En fortelling om våre genetiske formødre».