Bilder av byutviklingen i Trondheims historie

Før årsmøtet i DIS-Sør-Trøndelag satt jeg på lesesalen og kikket i «Trondheims historie». Sist jeg kikket i den lette jeg etter informasjon om hjelpekrysseren «Berlin». Informasjon om den fant jeg i bind 4. Dette er en stund siden, så nå var det tid for å se i et annet bind mens jeg ventet på møtet.

Bind 6 tar for seg perioden 1964-1997. Som i de fleste byer har det vært en rivende utviling i bybildet i denne tiden. Det vises best når jeg ser på bildene som er gjengitt i boken.

Gjennom bilder kan jeg følge utviklingen i skritt for skritt fra gamle svart/hvitt-bilder til dagens fargebilder. Gamle hus i trange smug og blomsterpotter i vinduene ser idyllisk ut. Ikke er det noen biler i gatene heller. Det er freden og roen som hersker. Småbyidyll kan jeg kalle det når jeg ser barn leke i gata mens to voksne rusler forbi i finværet. Idyll til tross, det var nok mange som ivret for å rive de gamle husene. «De er gamle og trekkfulle og egner seg ikke som bolig» var det mange som sa når temaet kom på bordet. Mang en storfamilie har nok klumpet seg sammen rundt ovnen om kvelden når snøføyka sto rundt huset. sanitærforholdene var også en medvirkende årsak til å få bort gamle hus. I et samfunn der det ble mer og mer fokus på helse og hygiene var det også om å få de bort på grunn av rotteplagen. Så sent som på 1990-tallet var det fremdeles 250 utedoer i Trondheim.

Det har måttet vike for moderne bygninger som er tilpasset dagens samfunn og behov. Eksempler ses flere steder i sentrum, som der Byhaven og Olavskvartalet står i dag. Andre bygninger måtte bort for å gjøre plass til bredere gater. Det siste var viktig fordi trafikken økte. 1960-årene var også en tid da mange flyttet på seg. Det første til behov for flere boliger. Flere nye boligområder ble lagt utenfor byen, noe som gjorde at det ble større behov for kollektivtransport til og fra sentrum. Sammen med frigivelsen av bilsalget i 1960 økte presset på infrastrukturen. Flere av bildene viser fulle parkeringsplasser og endeløse køer i sentrum. En kan lure på hvordan det i det hele tatt var mulig å komme seg fram. Et annet spørsmål er hvor mange runder de måtte kjøre før de fant en ledig parkeringsplass. Det må sikkert ha vært et mareritt for noen og enhver når det led mot stengetid...

Beklagelig nok har mange hus og gårder også forsvunnet på grunn av brann. På 1960-tallet brant noen brygger som sto der Royal Garden står i dag, I 1983 brant noen brygger i Kjøpmannsgata. i 2002 brant et helt kvartal i Nordre gate, i 2006 startet en brann i Søndre gate og året etter brant tre brygger i Fjordgata. Dette viser at bybildet stadig er i utvikling. Etterhvert har de nye bygningene glidd inn og blitt en naturlig del av bybildet.

En annen ting som jeg har merket meg når jeg blar i boka er at mange av de små butikkene er borte. «Kjøpmannen på hjørnet» er erstattet av Bunnpris og Rema1000. Den lille jernvareforretningen der du kunne kjøpe en enkel skrue eller en mutter er også borte. I dag må du kjøpe en hel pakke med skruer selv om du bare skal ha en. Mange butikkeiere hadde også «triksene i fingrene» og kunne reparere det meste om det var noe som sto på. Om det var å justere bremsen på en sykkel, få en radio eller en lampe til å virke igjen, var det alltids mulig å få til. Så var heller ikke ting så komplisert den gangen.

En skulle tro at hele den gamle bebyggelseni Trondheim er borte, men slik er det heldigvis ikke. Bakklandet er et eksempel på en bydel der det fremdeles er mange gamle gårder. Etter at verneinteressene vant fram har bydelen utviklet seg til det den er i dag med en kombinasjon av boliger, små butikker og cafeer. Mange av gårdene har en lang historie både som bolig og butikklokale. Dette viser at mange ser verdien i det å bevare og å gi bydelen et nytt liv.