søndag 25. januar 2009

Minneoppgaver

Mange har tenkt at en gang skal de skrive ned det de har opplevd. For de aller fleste blir det med tanken. Det er så mye annet som må gjøres, så unskylder de seg med at "slekta er ikke så veldig interessert". Men det er andre som er interessert. Historikere, forskere og de som driver å leter etter slekta.
Er det så vanskelig å sette seg ned foran datamaskinen og skrive? På dette vil jeg svare nei. Men hva hvis jeg ikke får skrevet noe? Skriv, sier jeg.
Det er akkurat det som er viktig, Skriv det ned, få det festet til papiret før det er for sent.
I minnesamlingene som har vært utgitt ("I manns minne" og"I nær fortid") ser vi eksempler på mange som har satt seg ned og formulert barndom og oppveksten på papiret. Vi kan se de for oss der de satt med papiret foran seg og kaffekoppen en armlengde unna. Hva skal jeg starte med? Pennen rullet mellom tommelen og pekefingeren. Så ble ordene langsomt formet på det blanke arket. Her var det tanker fra gammel tid som ble formulert. Bøkene ble gitt ut på begynnelsen av 1970-tallet og 1980-tallet. Siden den gang har det kommet nye generasjoner til som har noe å fortelle. Det er de som vokste opp rett før- og under krigen, og som hadde sin ungdomstid på 50-tallet. De har også en historie å fortelle, om barndom skolegang og ungdomstiden med rock`n roll og troen på framtiden. En hver generasjon har sin historie å fortelle. En historie som er annerledes enn den som den forrige generasjonen fortalte. Når den historien blir skrevet vil vi se store forskjeller i hva de så på som viktige hendelser i livet og hvilke tanker de har omkring det. Så får vi håpe at de setter seg ned og skriver noen ord. Kanskje blir det en ny serie med minneoppgaver med tid og stunder.

tirsdag 20. januar 2009

Rommet som åpnet veien til litteraturen

Utpå ettermiddagen i går fikk jeg tilsendt noen bilder på e-post. Etter å ha kikket på de kom jeg til å tenke på biblioteket på Nansenskolen i Lillehammer. Det året jeg gikk der ble det mange turer inn for å se hva som sto i hyllene. Var det en interesant bok tok jeg den ned og kikket på den. Etter å ha bladd litt i den bestemte jeg meg får å lese den. I fjor var jeg på Nansenskolen i forbindelse med litteraturfestivalen, og som vanlig, måtte jeg inn for å se. Den samme boken sto der, og jeg tok den ned for å kikke. Men det var noe som ikke helt stemte. Selv om tittelen og omslaget var det samme så var innholdet helt annerledes enn det jeg husker. Jeg leste litt, og kjente igjen noen setninger og bruddstykker. Jeg måtte se i de gamle dagbøkene for å se hvordan jeg hadde tolket det. Da innså jeg at selv om boken var den samme tolket jeg innholdet annerledes i dag enn den gang. Ordene og setnmingene hadde gitt en ny og dypere mening. Jeg husker da jeg som fersk student leste boken på jakt etter svaret på alt. Det måtte være en mening et eller annet sted. Svaret fant jeg ikke for det var flyktig. Jeg kunne ikke ta tak i det og det og si at "her er svaret". Dette hadde gått opp for meg for lenge siden, men jeg fikk en aha opplevelse da jeg sto med den samme boken i hånden den maidagen. At boken hadde fått en ny mening betydde at jeg så på boken med andre øyne. Men dette er heller ikke den evige sannhet, for kanskje blir det en ny tolking neste gang jeg åpner boken. For det er slik livet er: Evig forandring. Og evig forandring kan spores også i litterasturen selv om den er aldri så gammel.
Det er ikke forfatterne som har forandret seg, det er du og jeg. jeg satte boken på plass i hyllen før jeg forlot rommet som åpnet veien til litteraturen.

mandag 19. januar 2009

På Gunnerusbiblioteket igjen

I dag ble det en tur til Gunnerusbiblioteket for å sjekke kilder i bb, og å se om det hadde kommet nye årbøker.

Ingenting er som å sitte å bla seg gjennom bøkene mens en hører svake stemmer i bakgrunnen. En dør går opp, så blitr det stille igjen. Det er da vi får tid til å la tanen fare mens vi ser gamle bilder og leder om hvordan livet var før. Noen notater her og noe tankespinn der kom ned. Etter vel 3 timer var resultatet: 3 sider notater som skal bearbeides.

tirsdag 13. januar 2009

Den papirløse slektforskningen

I slektforskingens spede begynnelse skrev jeg alle data inn i personskjema og satte de inn i permen. Dette tok jeg fram i dag og det slo meg hvor langt slektforskningen har kommet. Det er slutt på den tiden da vi tok et og et ark og skrev inn navnene for hånd eller på skrivemaskin. Skrev jeg feil måtte jeg enten ta et nytt ark eller stryke over å skrive på nytt. Slik fortsatte jeg til alle opplysningene var ført inn. Så var det å sette de på rett plass i permen. Var det riktig mange personskjema å holde rede på, var det lett miste oversikten. Det var ikke bare bare når jeg hadde fått ny informasjon. Hvor var det arket igjen? Så var det å bla seg fram og tilbake. Det var ikke lett å finne fram i 30-40 ark.

Da er det at jeg innser at de "nymotens" slektprogrammene har noe for seg. Det er bare å åpne programmet, gå inn på liste og søke på fornavn eller etternavn. I løpet av et miniutt kan jeg starte med å føre inn opplysningene på rett plass. Skriver jeg feil så er det rettet i løpet av sekunder. Ingen ark som må hives eller kludrete skrift som jeg ikke forstår. Det eneste problemet er kanskje at jeg må huske å lagre på ekstern harrdisk. Går datamaskinen forsvinner datane, for dette er det papirløse samfunnet. Så da så. Men personskjemaene ligger i permen enda, som et minne om den tiden jeg startet med å lete meg tilbake i tiden.

mandag 12. januar 2009

De kjørte familiehistorien på søppeldyngen

Selv om det ikke har gått så mange ukene av januar har det alt blitt litt lysere på ettermiddagen. En kan ane at de rundt oss så smått begynner å våkne til liv når solen drar seg over den lille fjelltoppen igjen. De siste dagene har det vært stor aktivitet på slektforskerfronten. Slektforum har passert 9000 registrerte brukere og på chatten har det vært en del nye innom og spurt om hjelp. Mange av de har nettop startet med å lete etter slekta si og vi mer drevne slektforskere aner den samme spenningen som vi selv hadde da vi nølende og forsiktig famlet oss fram på ukjent område.

Desverre opplever vi at noen av de forteller at de ikke har noe etter besteforeldrene og oldeforedrene sine. Dette er et alt for kjent trekk ved dagens samfunn. Gamle brev og fotografier tar opp plass og når vi allikevel skal rydde så kan det hives. Ingen er jo interessert i den gamle posen der. Men når vi spør om de hadde fått spørsmål om de ville ha det, så svarte de: Nei, de kastet alt da huset til besteforeldrene mine ble tømt. Dette er nye slektforskere som har innsett at gamle brev og julekort som vitnet om kontakten med tante og onkel i USA eller brevbunken fra broren til oldefar som tok over hjemgården er borte.

For etterslekten er dette viktig dokumentasjon. De får informasjon om begivenheter, navn på slektninger, leveforhold og andre ting. Men det er ikke mer, det er borte for alltid. Bare fordi en eller annen sa "dette er ingen interessert i" før de fylte opp hengeren og kjørte bestemor og bestefars historie på søppeldynga. Det er da jeg kan ane hvor bitre enkelte av de er, når de ikke har noe som kan fortelle om det levde liv.

torsdag 8. januar 2009

Randaberg band 1, gard og ætt

Etter mange års leting har jeg endelig fått tak i Randaberg band 1, Gard og ætt. Da er serien komplett.

tirsdag 6. januar 2009

Mer slekt til USA

Jeg fikk telefon i dag angående informasjon om slekta fra Tåvær i Tjøtta. Det ble opplyst at en familie hadde emigrert til USA og bosatt seg på en øy i Columbia River. Nå må jeg finne ut hvem det var og hvordan slektforholdet er.