Det oppstod en feil i denne gadgeten

søndag 20. september 2015

Nordover med MS Lofoten. Kirkenes og sørover igjen

Så kom finværet, og hvilket vær. Skyfri himmel da vi dro over Varangerfjorden fra Vadsø og inn til  Kirkenes. Her er endestasjonen for nordgående hurtigrute. Det betyr at de skal snu og bli sørgående. Det var noen timer til. Mens skipets besetning ordnet lugaren og pugget passasjerlister dro vi på tur. De fleste skulle ta buss til den russiske grensen. Vi andre, ni i tallet, skulle på elvesafari i Pasvikelva. En minibuss fra Barents safari sto klar da vi kom i land. Etter noen minutter var vi i havna der en elvebåt ventet. Vi fikk varmedress og redningsvester. Så dro vi til campen til Barents safari. Der fikk vi informasjon om brfolkningen i området, og om grensen. Vi fikk høre om opphavet til Boris Gleb. Boris og Gleb var sønner av den russiske storfyrsten Vladimir. De ble myrdet av sin halvbror kort tid etter farens død og senere gjort til helgener av den russiske kirken. Kirken i Boris Gleb bærer deres navn. Her bodde skoltesamene til de ble flyttet til Finland under andre verdenskrig. Oppholdet ble avsluttet med kaffe/te og munter. Dessuten var det mulig å kjøpe postkort og suvenirer. Det var en fantastisk tur med flott natur. Den anbefales til alle som besøket Kirkenes.
Når jeg kommer til skipet har det gått fra å være nordgående til å bli sørgående hurtigrute.

Jeg har lest en del om de nordligste fylkene, men å ha vært der selv gir mer perspektiv på saker og ting. Med sitt klima og beliggenhet er det ikke rart at området der nord både skremte og lokket. Utilgjengelig og mørkt var det og hvem visste hva som skjulte seg der?
Det er snakk om et område fra norskekysten og inn på Kolahalvøya. Der vandret samene til sine sommer og vinterbeiter. Finner, svensker, nordmenn og russere vandret også over store områder. Vandringene var nødvendig for å få mat til folk og dyr. Handel har det alltid vært i området. Pomorhandelen er vel den som er best kjent. Med sine jekter kom de fra Arkhangelsk med varer for å bytte. 

Det er kanskje ikke så rart at Nordlands amt og Finnmark var «langt borte» og utilgjengelig for de fleste som bodde i Sør-Norge. Med jekt tok det lang tid å komme seg fram og det sier vel seg selv at en ikke la i vei uten at det var strengt nødvendig. For kystens befolkning så langt sør som til Bergen var området kjent siden mange dro på Lofotfiske og fiske på Finnmarkskysten. For de var det ikke snakk om avstander siden de var vant til å ta turen til Lofoten fra januar og til Finnmark om våren. 

Både uvær og iskald nordavind raste på den årstiden, og det var kanskje ikke så rart at mange så på det nordligste fylket som noe mystisk og svart. Det var jo «verdens ende» og ut mot horisonten var bare havet og «svarte mørke». Kanskje ikke så rart at hekseprosessene var så utbredt der nord. Både nordavind, uvær, kulde og mørke med sine blaff av nordlys må ha satt et støkk i noen og enhver, også konge og øvrighet, og satt fantasien i sving. Når fiskerne betalte samene for å få bra bør på hjemveien, og det blåste opp til storm var det ikke rart at det ble tolket som trolldom og hekseri. Andre, som forsøkte å kurere sykdom med det lille de hadde av hjelpemidler, ble også offer for forfølgelsene. Ja, kom en i tillegg med et ukvemsord, eller sved eder og forbannelse over naboen på grunn av en uoverensstemmelse eller to, var heller ikke veien lang til anklager om trolldom. Da jeg var på Vardøhus festning ble jeg minnet om disse hendelsene. Bare det å ha vært på festningen fikk meg til å tenke på lidelsene som utspant seg før de endte på bålet. Nå ble det bygd en ny festning på 1700-tallet, men allikevel, det historiske suset er der. Det er vanskelig å fatte det en ettermiddag i september når solen skinner fra skyfri himmel.

Når været først er nevnt, så er det flott her når solen skinner. Høstfargene har såvidt begynt å komme på plass. Det var flott å gå på festningen og se på utsikten. Ettermiddagssolen speilet seg i sjøen, og faktisk var det nesten 15 grader også. Det var ikke så verst på denne turen. Tross alt hadde det vært gråvær helt til i dag.

Som skrevet tidligere har Hurtigruten gått fra å være nordgående til å bli sørgående. Det betyr at de havnene som hadde anløp på natten, nå har anløp på dagen. Selv om flere anløp er på natten betyr ikke det at det ikke er aktivitet på kaia. Gods må losses og settes på lager og gods skal lastes selv på den tiden av døgnet. Så både kran og truck arbeider mens flesteparten av passasjerene ligger i sin dype søvn i lugarene. Kan hende de hører et lite dunk eller noen knirkelyder, men slik er det når det er 24 timers aktivitet. Noen minutter senere starter motoren opp og skipet legge fra kai.  

Finværet forsvant for en liten stund. I mellomtiden var vi en snartur innom Havøysund, der vi møtte nordgående hurtigrute MS Nordlys. At vi møtte den betydde at vi var godt og vel en time forsinket. Ut på formiddagen kom finværet tilbake. En time til kai i Hammerfest, det ble tid til en liten runde, med besøk i stedets bokhandel. Der var det et utvalg lokalhistoriske bøker. På vei videre møtte vi havdis som ga flotte fotomotiv.

Etter lunch fant de fleste seg plass i en av skipets salonger, kafeteria eller i baren med en bok. Så ble det noen turer på dekk for å ta bilder eller å se på utsikten. Det var også presentasjon av lokalmat på turen, reinsdyr, reinsdyrsuppe, multe og «Himmeltind» hvit geitost var noe av det vi fikk høre om. Det var smaksprøve også. Mange tok turen for å høre på, og det ble presentert på norsk, engelsk og tysk. Tyskerne var i flertall på denne turen, men det var også nordmenn og engelskmenn blant passasjerene. Altså et internasjonalt samfunn som gikk langs norskekysten. Selv om vi var noen meter fra land var vi ikke isolert fra omverdenen. Det sørget mobiltelefoner, datamaskiner og nettbrett for. En telefon ringte, noen sjekket nyhetene og andre leste e-avis. Litt senere en snartur for å fylle kaffekoppen. Neste anløpssted annonsert og de som skulle av gjorde seg klar til å forlate skipet.

lørdag 12. september 2015

Nordover med MS Lofoten. Fra Ishavsbyen til værharde Nordkapp og litt lenger

Nordgående hurtigrute ligger i Tromsø i fire timer. Det betyr at det er god tid til å se seg omkring. Noen av passasjerene tok buss for å gå fjelltur eller guidet bytur. Vi andre så oss omkring på egen hånd. Før vi la til kai så vi den ene av Ishavsbyens kjente severdigheter, Ishavskatedralen, eller Tromsdalen kirke som den egentlig heter. Den er tegnet av Jan Inge Hovig (1920-1977), som var gift med Ingrid Espelid, kjent fra Fjernsynskjøkkenet. Jeg var der sist jeg var i Ishavsbyen, så det ble ikke noe besøk denne gang. Tromsø Domkirke har jeg aldri sett, så det ble en tur innom der. Arkitekten er Christian Henrich Grosch (1891-1865). Han har også tegnet Børsen i Christiania.

På vei til Storgata passerte jeg en isbjørn. Riktignok ikke en levende en, men allikevel. Det fikk meg til å tenkte på turisten som spurte om det er isbjørn i Tromsø. De var jo nord for Polarsirkelen. Det er ikke, men har vært isbjørner som har gått rundt i gatene her. Hvordan de kom hit er som følger. Fangstmengden som dro til Svalbard, drev jakt på dyrene. Men de drepte ikke alle. Av og til lot de ungene få leve. De ble satt i bur og fraktet til Tromsø etter at sesongen var ferdig. Derfor var det noen som gikk rundt med isbjørnunger i gatene.

Etterpå ble det en tur innom Libris Nerstranda for å se om de hadde noe lokalhistorie. Jeg kjøpte "Porten til helvete, trolldomsprosessene i Finnmark"  av Rune Blix Hagen og "To never med sølv. Tippoldefars historie" av Aase Wynn. Interessante bøker for meg som driver med slektgransking, og som også er interessert i hvordan samfunn og levekår var før. Også en bok om gresk mytologi av Terje Nordby fant veien i sekken. Etter et par turer opp og ned Storgata ble byturen avsluttet på Skarven. På vei til skipet passerte jeg Rorbua, kjent fra programmene "Du skal høre mye...".for noen pr siden. Da var Rorbua i et annet lokale. Men uansett beliggenhet, det er tv-programmene dom har gjort Rorbua landskjent, så da måtte jeg jo legge merke til den.

Vel hadde det vært noen dønninger før, men etter at skipet hadde forlatt Skjervøy begynte skipet å rulle skikkelig. Et par ganger var det som om skipet gikk ned i en uendelig bølgedal mens den hele tiden svingte til styrbord. Om den ikke gjorde det så føltes det sånn. Slik fortsatte det hele natten bare avbrutt av et par turer innom Øksfjord og Hammerfest. Men jeg sov like godt takke være at rullingen var veldig behagelig og søvndyssende.

Torsdagen startet med frokost og en halvtime i Havøysund. Det var fremdeles ganske grov sjø, og den tok igjen til å leke med skipet da det satte kursen mot Honningsvåg. "Ta med varme klær" lød beskjeden over høyttalerne. En gruppe dro til Skarsvåg og vi til Nordkapplatået, det ble en ti-minutters stopp hos noen samer som hadde reinsdyr. En opplevelse for mange av de utenlandske  turistene. De fikk tatt bilder og har noe å fortelle når de kommet hjem fra det høye nord.

På Nordkapp fikk vi en og en halv tine til disposisjon. Først en tur mot platået for å ta bilder, men det regnet og blåste storm så det ble retrett innendørs etter at bildene ble tatt. Der var det mulighet til å kjøpe suvenirer, se film om Nordkapp og å ta en kaffekopp og noe å spise. Oppholdet ble avsluttet med en film om Nordkapp.

I finvær er det mulig å se utover havet og "like til Nordpolen". Ikke riktig så langt da, men i allefall til horisonten. Men denne dagen lå tåken tett, stormen  raste rundt ørene og sjøen pisker mot klippen langt der nede. Modig er den som den som runder Nordkapp i dag. Det føles som å være ved verdens ende. Foran deg ligger det uendelige.

På veien tilbake til Honningsvåg hørte vi blant annet om Trollholmen. Det ble en varm kaffekopp og sjekk av siste nytt på data da jeg kom om bord. Så var det presentasjon av lokal mat i baren, denne gang reinsdyrhjerte.

I Kjøllefjord ble det et lengre opphold. Truckene suste rundt med paller. De ble etter en stund lastet på en lastebil. Etterpå skulle det lastes takstoler til Mehamn. Det var mange som fulgte spent med da truckføreren manøvrerte i posisjon så de kunne hetses om bord. Etter at stolpene var forsvarlig festet gikk takstolene til vers og ble lagt på babord side av lasteluken. Da vi forlot Kjøllefjord var det tid fir middag. Laks på menyen i dag.

Resten av kvelden ble tilbrakt med boken om trolldomsprosessene i Finnmark og en kaffekopp. Det passet jo fint at jeg leste den her oppe i nord. Vardø ble passert tidlig på morgenen. Ingen hekser på kosteskaft var å se, heller ingen ravner eller svarte katter. Hvor enn rart det høres ut, så trodde faktisk folk på hekser og trolldom på 1500-tallet. De trodde at hvis en kastet en forbannelse over noen, og det kom uvær eller at de ble syk, var det trolldom. Nisser og alver var også noe mange trodde på. De bodde i steiner og fjell.

Litt før klokken 23 møtte vi sørgående hurtigrute "Kong Harald".

torsdag 10. september 2015

Nordover med MS Lofoten. Helgeland og Lofoten

Å gå på kaia

Rørvik er bare et av stedene som nesten daglig får besøk av Hurtigruten. Det er også her både nordgående og sørgende hurtigruten møtes, denne gang er det "Finnmarken" som ligger til Kai når vi legger til.  Noen av stedets lokalbefolkning har også tatt en tur for å se på livet. For mange er dette en tradisjon slik det var for foreldrene, besteforeldre og oldeforeldre. "Å gå på kaia" har lange  tradisjoner langs leia, ofte helt fra dampskipets dager. Det å treffes på denne måten fyller flere behov. De treffer kjente, og slår av en prat mens de ser på livet. De får også nyheter, selv om det  ikke lenger er så vanlig at de blir formidlet over ripa. Der har data og mobiltelefon overtatt det meste. Men allikevel, noen nyheter krysser fremdeles mellom land og sjø og skal kanskje formidles videre på beste stoppested. Slik holdes fremdeles kaia som formidlingssted i hevd. Å se hvem som kommer og hvem som drar har alltid vært forbundet med utferdstrang og ønske om å "dra ut". Noe av dette ligger nok igjen når en ser passasjerene løfter kofferten og begir seg om bord. "kanskje er det min tur neste gang" sukker en og ser lengselsfult mot landgsngen. Slik har det vært og slik vil det fremdeles være så lenge kaia er et møtested.


Mystikk om natten?

Natten på Helgelandskysten forløper rolig. Men der ute i mørket lurerHestmannen, Lekamøya, de syv søstre med sine historier og sagn.

Mange har reist om natten, enten sittende i en stol i salongen, sovet på dekk eller i en lun lugar. Alle har de lyttet til slagene fra stemplene og propellen som har stamper seg gjennom natten. Et dunk fulgt av rustning. Skipet legger seg litt over før det svinger til styrbord før det kjennes et dunk og det blir stille. Sandnessjøen denne gangen. I det fjerne syns jeg en lyd. Det er ikke alle som sover. Besetningen skal laste av og på gods. Det høres ikke ut til at kranen liker å bli purret i arbeid klokken fire om morgenen. Det kirker litt her og jamres litt der før den har våknet til live. Noen kasser med fisk skal lastes over i et vogntog senere på dagen og en komfyr skal sendes til neste havn. Slik sørger Hurtugruten for at varene kommer fram.
Plutselig starter motoren igjen, og "MS Lofoten" drar videre.

Det mystiske har igjen lagt sitt slør rundt skipet når det forsvinner i natten. For som regel er det mørkt på sjøen bare du er langt nok fra land. Ingen vet hva mørket skjuler, og kanskje er det nettopp det som har lokket og skremt de sjøfarende til alle tider. De som ga seg ut i svarte natten ble sett på som gale og kanskje var tanken på hva som kunne møte dem mer skremmende enn for dagens generasjon.

I Bodø legger Hurtigruten til kai samtidig som innbyggerne går til lunch. Noen av passasjerene bruker liggetiden til havsafari til Saltstraumen. Vi andre rusler en tur i sentrum. En tur innom Koch, byens kjøpesenter for å se i butikker og kanskje ta en kaffekopp med noe å bite i. Etterpå vandres det gatelangs før det er tid til å gå tilbake til skipet. På veien observeres også noen biler i fergekø.
Klokken 15 ble det annonsert avgang til Stamsund.

Igjen det det ganske bra med sjø, Vestfjorden er jo kjent for det. Mens jeg ser på bølgene tenker jeg på de som måtte over for å delta på Lofotfiske. Mange rodde over sammen med andre som også skulle på fiske, det føltes tryggere. Så fikk se håpe at de kom velberget inn i rorbua også denne gang.

Stamsund markerer inngangen til Lofoten. Mens skipet lå ved Kai ble middagen avsluttet. Denne gang var det krabbe som sto på menyen. Etter en halvtimes stopp satte skipet kurs mot Svolvær. Der var det mulig å ta en tur i galleriet for den som ville. Vi andre nøyde oss med en liten tur på kaia før den sure vinden sendte oss om bord igjen.



onsdag 9. september 2015

Nordover med MS Lofoten. Trondheim -Rørvik

Det er noe med et skip som ligger ved kai. Eventyrlysten vekkes og ønske om å oppleve nye ting, eller bare det å få  være med til nye steder. Drømmene har mennesket hatt til alle tider. Heldig var den som fikk muligheten til å reise ut, heldige var den som kom tilbake med bagasjen full av opplevelser og kanskje både ny hatt og frakk. Så det var kanskje ikke så rart mange sendte lengselsfulle blikk etter skipet som ble mindre og mindre før det forsvant bak en holme.

En landgang er ikke bare en forbindelse mellom land og sjø, men også mellom nåtid og fortid. Dette tenkte jeg da jeg gikk ombord i Hurtugruteskipet "MS Lofoten". At et skip kan vekke slike tanker er kanskje ikke så rart. For det er ikke snakk om et hvilket som helst skip, men et skip som har en femtiårig tradisjon bak seg på Norskekysten. Mens jeg sto der og ventet på at skipet skulle gå kom jeg til å tenke på det første Hurtugruteskipet jeg så.

Det var nok en tilfeldighet at jeg var i Molde den ettermiddagen "Kong Olav V" lå til kai. Hvor den var på vei kan jeg ikke erindre, men jeg husker at det var den første hurtigruten jeg så. Den gikk sine turer opp og ned kysten med passasjerer og gods sammen med de andre skipene i flåten. At dette var kystbefolkningens eget skip sto helt klart for meg da jeg kikket på pallene som ble heist om bord.
Tidligere generasjoner ville nok nikket gjenkjennende til både kran og innredning.
"Lofoten" la fra kai litt over klokken 12.

Til lyden av motorens dovne slag satte skipet kursen ut Trondheimsfjorden. Selv om det låt fort føltes det at det gikk litt langsommere, i allefall for en liten stund. Det var "gamle dager" som hadde innhentet meg og tempoet ble senket noen hakk til mens kartbøker og annen litteratur ble studert nøye.

Da høyttalerne annonserte Kjeungkjær fyr på babord side ble jeg igjen minnet på hvor avhengig kystbefolkningen hadde vært av sjøen. Fyrene ga både sysselsetting og viste vei for den som dro langs leia. På Kjeungkjær bodde fyrvokteren med familien sin. Der var det også skole for ungene. Men slik måtte det være her ute, for også ungene til fyrvokteren skulle ha sin obligatoriske skolegang. Kan hende var både han og kona glad for det når høststormene sto på.



At Folla har fått det ryktet den har er kanskje ikke så rart. Det ligger utsatt til, og det er ikke før du ser Nærlysundet at du kan puste lettet ut for denne gang. Jeg har lest mye om Folla og dramaene som har skjedd der  gjennom tidene. Å lese om høy sjø er en ting, å oppleve det er noe annet.

Vi var godt i gang med middagen da skipet for alvor begynte å hive på seg. Det var tydelig at Folla ikke var i godhumør denne ettermiddagen. Først litt, så enda kraftigere. Det begynte å se stygt ut da glass og bestikk beveget seg faretruende nær bordkanten. Så gikk skipet ned i en bølgedaler, så gikk det første bestikket i dørken. Hadde det ikke vært for snarrådige passasjerer hadde nok også flere glass gått samme vei. Da det så ut til at alt var over, kom et nytt åtak og flere ting gikk i dørken. Her fikk man bare holde på glassene med en hånd og spise med den andre så godt det lot seg gjøre. Nå var nok ikke "MS Lofoten" noe uprøvd skip, den hadde nok ridd av både det ene og det andre gjennom årene. Men det kunne se stygt ut for de av passasjerene som var vant til mer moderne skip med stabilisatorer. For dem som har lest om Follas historie var det nok ikke så dramatisk. De gamle skutene var bygd for å ri av kraftige dønninger og meterhøye  bølger. Tenk bare på "DS Polarlys" som red av stormen til havs i 1930. Litt før klokken 21 la skipet til kai i Rørvik.






torsdag 3. september 2015

Møte i DIS-ST september 2015

Så var det tid for høstens første DIS-møte. Aktivitetene startet egentlig på tirsdag med Slektsverksted, der det var tre som ville ha hjelp. Det var heller ikke fult på dagens møte, men det får været ta skylden for. Det var skyfri himmel og det fristet nok heller å nyte kvelden utendørs.

For oss som var på møtet ble det foredrag om Førstereisgutten.

Det var mange femtenåringer som ønsket å dra ut i den store verden. Noen fikk muligheten, og det er de vi fikk høre om. Siden de fleste bodde på kysten var de vel vant med sjø, og den erfaringen tok de med seg da de dro ut etter at de var konfirmert. Noen hadde ikke vært langt hjemmenfra, så det var et stort skritt å ta tog for første gang. Noen mønstret på i Oslo mens andre måtte til Hamburg eller andre havner.
De jobbet med forskjellige ting. Noen var byssegutt og skrelte poteter og vasket opp mens andre var smørere eller drev med vedlikehold.

Mange dro ut fordi faren, bestefaren, brødre og onkler hadde gjort det samme, det var tradisjon i familien. Kameratene dro også ut. Det ga status å komme hjem fra «den store verden» med nye klær, ting som ikke kunne kjøpes i Norge, og lommeboken full av penger. Det fikk nok også de yngre til å tenke at «Jeg skal også ut å se verden».

Men det var ikke alle som kunne velge selv. Noen ble sendt ut fordi de av ulike grunner hadde «falt utenfor». Det kunne være på grunn av dårlig oppførlsel, alkoholmisbruk i familien eller andre ting. 

Det var ikke bare gutter som dro ut. Også jentene dro, men de var myndig før de fikk reise.

Hvor reiste de? Noen dro til Sørøst-Asia hvor det var varmt, andre dro til USA og Sør-Amerika mens noen også dro til Sovjet.

Vi fikk også høre om Nortraship og andre verdenskrig.

Sjømannskirken var populært hos sjøfolkene. Det var også fotball og idrettsaktiviteter i land, og senere kom tilbud om bøker og filmer.

I dag er sjøfarten internasjonalisert. Mange sjømenn fra lavkostland og offiserer fra Norge. mange redere flagget ut på 1970-tallet. på slutten av 80-tallet ble NIS - Norsk Internasjonalt Skipsregister opprettet for å få skipene til å seile under norsk flagg. Det skulle også gi bedre konkurransevilkår og opprettholde sysselsettingen.

Til slutt ble det orientert om mønstringskort, som er i arkivene.
Sorenskriverkontorene har informasjon om skipsforlis og byfogdkontorene har informasjon om sjøforklaringer.