Det oppstod en feil i denne gadgeten

onsdag 9. september 2015

Nordover med MS Lofoten. Trondheim -Rørvik

Det er noe med et skip som ligger ved kai. Eventyrlysten vekkes og ønske om å oppleve nye ting, eller bare det å få  være med til nye steder. Drømmene har mennesket hatt til alle tider. Heldig var den som fikk muligheten til å reise ut, heldige var den som kom tilbake med bagasjen full av opplevelser og kanskje både ny hatt og frakk. Så det var kanskje ikke så rart mange sendte lengselsfulle blikk etter skipet som ble mindre og mindre før det forsvant bak en holme.

En landgang er ikke bare en forbindelse mellom land og sjø, men også mellom nåtid og fortid. Dette tenkte jeg da jeg gikk ombord i Hurtugruteskipet "MS Lofoten". At et skip kan vekke slike tanker er kanskje ikke så rart. For det er ikke snakk om et hvilket som helst skip, men et skip som har en femtiårig tradisjon bak seg på Norskekysten. Mens jeg sto der og ventet på at skipet skulle gå kom jeg til å tenke på det første Hurtugruteskipet jeg så.

Det var nok en tilfeldighet at jeg var i Molde den ettermiddagen "Kong Olav V" lå til kai. Hvor den var på vei kan jeg ikke erindre, men jeg husker at det var den første hurtigruten jeg så. Den gikk sine turer opp og ned kysten med passasjerer og gods sammen med de andre skipene i flåten. At dette var kystbefolkningens eget skip sto helt klart for meg da jeg kikket på pallene som ble heist om bord.
Tidligere generasjoner ville nok nikket gjenkjennende til både kran og innredning.
"Lofoten" la fra kai litt over klokken 12.

Til lyden av motorens dovne slag satte skipet kursen ut Trondheimsfjorden. Selv om det låt fort føltes det at det gikk litt langsommere, i allefall for en liten stund. Det var "gamle dager" som hadde innhentet meg og tempoet ble senket noen hakk til mens kartbøker og annen litteratur ble studert nøye.

Da høyttalerne annonserte Kjeungkjær fyr på babord side ble jeg igjen minnet på hvor avhengig kystbefolkningen hadde vært av sjøen. Fyrene ga både sysselsetting og viste vei for den som dro langs leia. På Kjeungkjær bodde fyrvokteren med familien sin. Der var det også skole for ungene. Men slik måtte det være her ute, for også ungene til fyrvokteren skulle ha sin obligatoriske skolegang. Kan hende var både han og kona glad for det når høststormene sto på.



At Folla har fått det ryktet den har er kanskje ikke så rart. Det ligger utsatt til, og det er ikke før du ser Nærlysundet at du kan puste lettet ut for denne gang. Jeg har lest mye om Folla og dramaene som har skjedd der  gjennom tidene. Å lese om høy sjø er en ting, å oppleve det er noe annet.

Vi var godt i gang med middagen da skipet for alvor begynte å hive på seg. Det var tydelig at Folla ikke var i godhumør denne ettermiddagen. Først litt, så enda kraftigere. Det begynte å se stygt ut da glass og bestikk beveget seg faretruende nær bordkanten. Så gikk skipet ned i en bølgedaler, så gikk det første bestikket i dørken. Hadde det ikke vært for snarrådige passasjerer hadde nok også flere glass gått samme vei. Da det så ut til at alt var over, kom et nytt åtak og flere ting gikk i dørken. Her fikk man bare holde på glassene med en hånd og spise med den andre så godt det lot seg gjøre. Nå var nok ikke "MS Lofoten" noe uprøvd skip, den hadde nok ridd av både det ene og det andre gjennom årene. Men det kunne se stygt ut for de av passasjerene som var vant til mer moderne skip med stabilisatorer. For dem som har lest om Follas historie var det nok ikke så dramatisk. De gamle skutene var bygd for å ri av kraftige dønninger og meterhøye  bølger. Tenk bare på "DS Polarlys" som red av stormen til havs i 1930. Litt før klokken 21 la skipet til kai i Rørvik.