Nordover med MS Lofoten. Helgeland og Lofoten

Å gå på kaia

Rørvik er bare et av stedene som nesten daglig får besøk av Hurtigruten. Det er også her både nordgående og sørgende hurtigruten møtes, denne gang er det "Finnmarken" som ligger til Kai når vi legger til.  Noen av stedets lokalbefolkning har også tatt en tur for å se på livet. For mange er dette en tradisjon slik det var for foreldrene, besteforeldre og oldeforeldre. "Å gå på kaia" har lange  tradisjoner langs leia, ofte helt fra dampskipets dager. Det å treffes på denne måten fyller flere behov. De treffer kjente, og slår av en prat mens de ser på livet. De får også nyheter, selv om det  ikke lenger er så vanlig at de blir formidlet over ripa. Der har data og mobiltelefon overtatt det meste. Men allikevel, noen nyheter krysser fremdeles mellom land og sjø og skal kanskje formidles videre på beste stoppested. Slik holdes fremdeles kaia som formidlingssted i hevd. Å se hvem som kommer og hvem som drar har alltid vært forbundet med utferdstrang og ønske om å "dra ut". Noe av dette ligger nok igjen når en ser passasjerene løfter kofferten og begir seg om bord. "kanskje er det min tur neste gang" sukker en og ser lengselsfult mot landgsngen. Slik har det vært og slik vil det fremdeles være så lenge kaia er et møtested.


Mystikk om natten?

Natten på Helgelandskysten forløper rolig. Men der ute i mørket lurerHestmannen, Lekamøya, de syv søstre med sine historier og sagn.

Mange har reist om natten, enten sittende i en stol i salongen, sovet på dekk eller i en lun lugar. Alle har de lyttet til slagene fra stemplene og propellen som har stamper seg gjennom natten. Et dunk fulgt av rustning. Skipet legger seg litt over før det svinger til styrbord før det kjennes et dunk og det blir stille. Sandnessjøen denne gangen. I det fjerne syns jeg en lyd. Det er ikke alle som sover. Besetningen skal laste av og på gods. Det høres ikke ut til at kranen liker å bli purret i arbeid klokken fire om morgenen. Det kirker litt her og jamres litt der før den har våknet til live. Noen kasser med fisk skal lastes over i et vogntog senere på dagen og en komfyr skal sendes til neste havn. Slik sørger Hurtugruten for at varene kommer fram.
Plutselig starter motoren igjen, og "MS Lofoten" drar videre.

Det mystiske har igjen lagt sitt slør rundt skipet når det forsvinner i natten. For som regel er det mørkt på sjøen bare du er langt nok fra land. Ingen vet hva mørket skjuler, og kanskje er det nettopp det som har lokket og skremt de sjøfarende til alle tider. De som ga seg ut i svarte natten ble sett på som gale og kanskje var tanken på hva som kunne møte dem mer skremmende enn for dagens generasjon.

I Bodø legger Hurtigruten til kai samtidig som innbyggerne går til lunch. Noen av passasjerene bruker liggetiden til havsafari til Saltstraumen. Vi andre rusler en tur i sentrum. En tur innom Koch, byens kjøpesenter for å se i butikker og kanskje ta en kaffekopp med noe å bite i. Etterpå vandres det gatelangs før det er tid til å gå tilbake til skipet. På veien observeres også noen biler i fergekø.
Klokken 15 ble det annonsert avgang til Stamsund.

Igjen det det ganske bra med sjø, Vestfjorden er jo kjent for det. Mens jeg ser på bølgene tenker jeg på de som måtte over for å delta på Lofotfiske. Mange rodde over sammen med andre som også skulle på fiske, det føltes tryggere. Så fikk se håpe at de kom velberget inn i rorbua også denne gang.

Stamsund markerer inngangen til Lofoten. Mens skipet lå ved Kai ble middagen avsluttet. Denne gang var det krabbe som sto på menyen. Etter en halvtimes stopp satte skipet kurs mot Svolvær. Der var det mulig å ta en tur i galleriet for den som ville. Vi andre nøyde oss med en liten tur på kaia før den sure vinden sendte oss om bord igjen.