Fish

lørdag 23. mai 2015

Hjelpemiddel i tyding av gotisk skrift

Forleden dag lå «Den glemte skriften» av Knut Johannessen i postkassen. Boken handler om gotisk skrift, både i håndskrift og trykte bokstaver. Der er det også mange eksempler på håndskrift fra dokumenter fra 1600- til 1800-tallet som er nyttig for oss som tyder gammel skrift.




Tar du kirkebøkene og skifter som eksempel er det lettere å tyde hva som står bøkene fra midten av 1800-tallet enn på de fra begynnelsen av århundre. Jeg har selv slitt meg gjennom skrift fra begynnelsen av 1800-tallet og bakover og vet hvor vanskelig det kan være. Nå er jo ikke alt like vanskelig, med litt trening har jeg tydet meg fram til informasjon om både Ole, Magne, Anna og Beret, Men det er fremdeles mye som er vanskelig å tyde. Bokstaver kan forveksles eller er vanskelig å tyde,  e kan forveksles med n, g kan forveksles med q og d kan se ut som sl. Med andre ord, det er lett å ta feil og da kan navn eller fødested/bosted bli noe helt annet enn det som egentlig står. Det vanskeliggjør videre leting. Derfor er det fint at boken kan brukes som oppslagsverk hvis det er noen bokstaver jeg ikke klarer å tyde. Da lærer jeg hvordan bokstavene ser ut slik at jeg kan lete videre etter informasjon om slekt fra 1600-og 1700-tallet.

torsdag 7. mai 2015

Møte i DIS-ST 7. mai 2015

Vårens siste møte hadde tema "Trondheims befolkning 1945". Finn fortalte først litt om kildene som var brukt: Adresseavisen, ststistikk fra Trondheim kommune og SSB og kilder fra Strinda herredsstyre.

Vi fikk både høre om befolkningsutviklingen i Trondheim og Strinda.  Etterpå ble det tatt utgangspunkt i Trondheim adressebok der vi fikk se hvem som bodde i i Anton Kalvaas gate 1.  Det er viktig for den som leter etter slekt å sjekke personene nøye da de som førte adressebøkene kan ha brukt ulike etternavn på samme person fra et år til neste.

Det ble vist eksempler på forordninger om rasjoneringskort og annonser for arbeid ønskes/tilbys, og tapt/funnet. 

Til slutt fikk vi se statistikker for fanger ved fengsler i Trondheim, pasienter i psykiatriske sykehus og rusrelaterte saker.

søndag 26. april 2015

LOST. En helg i slektsforskningens tegn

I helgen har jeg holdt på med LOST i slektsforskning.

Jeg starter med «Lett oppvarming» på fredag. Etter en rask kikk i basen bestemte jeg meg for å se om jeg fant noe informasjon om Isak Kornelius Gregoriusen Nesbø fra Nesbø gnr. 35 i Bremanger.  Både på han og på Aagoth Nilsdatter Taavær fra Tåvær på Tjøtta har jeg funnet mange kilder som jeg kanskje ikke ville lett etter nå hvis det ikke hadde vært for LOST. Så dette er en kjempemulighet til å i seg selv et "spark bak" og få tatt en sjekk i basen. Ellers finner en også mye annen informasjon rundt omkring, i bygdebøker, gamle aviser m.m. Gjennom å bruke andre kilder enn kirkebøker og folketellinger lærer jeg mye mer om personene jeg jobber med. I avisene står det for eksempel om jubileum, kronikker ved en rund dag, litt om verv og andre ting som personen har hatt og dødsannonse.

Det ble mulighet til å bruke flere av kildene. Jeg bladde meg gjennom gamle aviser og sjekket bøker. Det ble mye fram og tilbake før alt var på plass. Jeg måtte samtidig passe på å holde tungen rett i munnen. Det var lett å gå seg vill i basen når jeg klikket meg fram og tilbake mellom personene. Etter at en kilde var sjekket ut og lagt til refererte jeg fra «Norske skolefolk», Aftenposten og «Norske skibsførere». Mens jeg holdt på med oppgaven, fulgte jeg med på nettet. Et pling fortalte meg at noen hadde levert oppgave. Da var det å gå inn å se hva de hadde skrevet. Interessant. Det er morsomt å se at det er flere andre som også jobber med sin slekt og hva de har funnet av informasjon.

Innimellom slagene fant jeg også fram et par fotoalbum etter mine besteforeldre. Oppgaven får en annen dimensjon når jeg ser bilder av dem jeg holder på med. Så husker jeg også en del historier som har vært fortalt om slekta på Tåvær. Slik gikk helgen.

Oppgavene har gitt meg mulighet til å jobbe videre med grener der jeg har manglet informasjon. Gjennom oppgavene har jeg fått lagt til flere kilder både fra kirkebøker, folketellinger, aviser og andre bøker. Oppgavene var også lett å tolke, noe som er viktig for å kunne starte med å lete med en gang og jobbe systematisk med å samle inn kilder. helgen har også vært «sosial» med en del snakk på dischat innimellom «slagene». Det var syv stykker som var med på deler eller hele av LOST denne helgen, men det er plass til flere. Jeg håper derfor at flere vil delta neste gang.
Takk for en flott helg

søndag 19. april 2015

Slektssider på nett

Leter jeg etter slekt, bruker jeg kirkebøker, folketellinger og andre dokumenter som hjelpemiddel. Men av og til tar jeg også et tilfeldig søk på navn og område for å se om det er noen der ute som har lagt ut informasjon. Om jeg ikke finner noe om egen slekt, er det alltid treff på andre som har lagt ut fra samme område. Søker jeg litt bredere, eksempel på «slektssider» blir det enda flere treff.

Litt avhengig av hvordan sidene er organisert finner du informasjon om familien, hvor de bodde, levekår, hvem som flyttet innenlands eller emigrerte til Amerika og hvordan de kom seg dit. Så er mange også opptatt av hvordan det så ut på den gården anene dro fra. Noen har vært og besøkt stedet, og har lagt ut et bilde, mens andre skriver at de har et ønske om å se stedet slekten kom fra. Du finner ikke alle opplysningene «fra vugge til grav» men det mest vesentlige står som regel der. Dette viser at det er mange som er interessert i slektsgransking og som ønsker å dele informasjonen med andre.

Nettsidene er laget både for å holde slektningene oppdatert om slektsgranskingen, og for å komme i kontakt med ukjent slekt som finner siden på nettet.   
For dere som leter etter slekt kan dette gi mye informasjon hvis du er så heldig å finne en blogg eller side som handler om din slekt. Der kan du lese om slekten, og eventuelt ta kontakt med den som har siden. Flere har fått kontakt med slektninger på den måten.

søndag 12. april 2015

Bilder fra vår egen tid

De fleste vet at de gamle bildene er en viktig dokumentasjon, men det er viktig å huske at også bilder fra vår egen tid har like stor verdi. Jeg hadde funnet fram noen bilder som var tatt for rundt tretti år siden. De var i farger, og fylte to album med hundre bilder i hver. Det er et stort antall bilder i forhold til den gang en tok på seg det fineste en hadde og dro til byen for å bli fotografert. Kanskje ble det to- tre bilder i løpet av et liv. Tross alt var det dyrt å bli fotografert, og veien dit var ofte både lang og kronglete for de fleste, selv om de bodde i samme by som fotografen.

Fra å være noe for de få ble fotoapparatet etterhvert allemannseie. I takt med utbredelsen økte også antall bilder. men det tok tid. Fremdeles var bilder noe en tok i de store høytider og ved familiesammenkomster. På begynnelsen av 1960-tallet kom Kodak med Instamatic,  et enkelt og rimelig kamera som alle kunne bruke. Filmen var en kassett som enkelt kunne settes i og tas ut når den var brukt. Det var også lite, og dermed lett å ta med. Det betydde at sommerferien fikk en ny betydning. Familiemedlemmene foran serverdigheter, fergekaier og campingplasser ble festet til filmen. Etterpå ble de satt i album. I kalde høstkvelder var det å sette seg i sofaen med album og mimre om den siste ferieturen.

I likhet med bildene av våre oldeforeldre og tippoldeforeldre gir også de nye bildene nyttig informasjon. Som på eldre bilder er det bilder av familiemedlemmer. Noen er siste skudd på slektstreet mens andre har blitt familiens eldste. Noen har også gått bort. Slik viser det utviklingen i familien. Men noe har kommet til på bildene, omgivelsene rundt personene. Barna som spiller fotball i hagen, familien som går på ski i påsken, står ved Monolitten i Oslo eller venter på fergen fra Hella til Vangsnes. Studerer vi bildene nærmere kan vi også se nabohuset i bakgrunnen, hytta, andre turister som også tar bilder og biler som står i kø for å ta ferge. Samlet gir det mye informasjon.

Omgivelsene forteller noe om når bildet er tatt. Eksempel alder på familiemedlemmer, klær, skiutstyr, farge på hus og ulike bilmerker og modeller. Om en ikke vet året så er det mulig å si hvilket tiår bildet er tatt. Når jeg sitter der med albumene kommer historier og hendelser fram, enten jeg husker de selv eller de har vært fortalt. Så var det noe jeg husker, som helst burde vært skrevet ned, men det får vel vente til en senere anledning. For bildene er jo her, og jeg husker det som skjedde. Men er det så enkelt? Er det ikke lurt å skrive ned med en gang jeg husker det, så er det gjort? Jeg får sette meg ned å skrive det ned mens jeg husker det. I morgen kan jeg ha glemt hva det var jeg skulle skrive.



tirsdag 17. mars 2015

Betydde lesingen mer før enn det gjør i dag?

Som jeg skrev i forrige blogginnlegg leser jeg for tiden i bøkene «I nær fortid». Det er mye informasjon i de bøkene, både om hverdag, skole og fritidsaktiviteter. Mange skriver også om at de likte å lese.

Det var store variasjoner i hvor mange bøker det var i hjemmene. Hos noen begrenset det seg til huspostill og en bibel. I andre hjem var det i tillegg bøker av Ibsen, Hamsun og flere. Noen skrev også at de holdt en avis, det kunne være «Ørebladet», «For fattig og rig», «Den 17nde mai», «Aftenposten» eller en annen avis. Det fortelles at avisen ble lest grundig av både store og små. Noen steder samlet naboene seg i stuen for å høre dagens avis bli lest høyt, for så å diskutere. Unionsoppløsningen i 1905 var en av sakene det var viktig å følge med på. Fulgte en med var en også opplyst og hadde mer kunnskap enn andre. 

Skoleelevene og familien hadde også mulighet for å låne bøker på skolen, og det var mange som benyttet seg av det. Bøkene som nevnes hyppig er «Onkel Toms hytte» og «Robinson  Crusoe». «Jeg slukte alt som kunne leses» er en setning jeg fant. Grunnen til denne leselysten lå nok i at det ga mulighet til å få gode karakterer, og kanskje å komme videre etter endt folkeskole. Dette var muligheten til å komme seg opp og fram her i verden siden det store flertallet av befolkningen levde i små kår. I perioder var det mange på det meste som penger og arbeid. Det var bare det nødvendigste som ble prioritert. Derfor er det nok ikke vanskelig å forstå at mange så dette som en utvei. kanskje var de så heldig at de fikk en anbefaling fra læreren eller presten. For noen få betydde det videre utdanning, men for det store flertallet hjalp det som regel ikke hvis det var mangel på penger. Den gang var utdanningsmulighetene avhengig av foreldrenes økonomi og da hjalp det lite at de var lovt et anbefalingsbrev fra læreren.

Lykkelig var også dem som kunne holde barnebladene «Norsk barnetidende» og «Magne». Der var det mye lesestoff og det blir også trukket fram som noe som ble husket med glede.

Et spørsmål som jeg stiller er om det å lese betydde mer for den enkelte før i tiden? På det spørsmålet vil jeg nok svare ja. I dag er det ikke noe spesielt eller sært med å lese. Alle leser et eller annet. Ser du rundt deg er det alltid noen som sitter med en avis på en cafe eller en krimbok mens de venter på bussen, toget eller flyet. Lesestoff har blitt så tilgjengelig at det ikke lenger er noen som legger merke til det.

Datamaskin, netbrett og telefon har også sørget for å øke tilgjengeligheten. På nettet kikker de fleste raskt over nettavisene for å få siste nytt. Problemet er at nyhetene ikke fester seg slik som det gjorde før i tiden. Mens den som skrev i minnesamlingen «I nær fortid» leste nyhetene om unionsoppløsningen med stor interesse og husket hva han hadde lest mange år senere, raser dagens nyheter bare fordi for så å bli borte i vrimmelen. Er det noen som husker hvilke nyheter de leste for en time siden?

Ser vi på bøkene så er det fremdeles et skille mellom dem som leser og dem som ikke leser. Mye ligger nok igjen fra gamle dager da lesingen for middelklassen ble ansett som nyttig mens arbeiderklassen anså den som unyttig tidsfordriv. Men det er tydelig at bøker ikke har den samme verdien for de fleste i dag som de var den gang. Som nevnt over er det mye som er tilgjengelig på nettet, og da får en vel kanskje dekket sitt lesebehov. Bøkene er også mer tilgjengelig enn før og er dermed «allemannseie». Det er jo bare å kjøpe en pocketutgave av Jo Nesbø på Narvesen eller bokhandleren. Etterpå havner den i nattbordskuffen eller på et bord og blir etterhvert gitt bort. Pocketbøker blir jo som regel bare lest en gang.

For andre er aviser og bøker viktig for å vise hvor de hører til, og signalisere at «her leses det». Det ligger aviser på bordet og det står bøker og verker av blant annet Henrik Ibsen, Sigrid Undset, Olav Duun og Amalie Skram i bokhyllene. I tillegg er faglitteraturen lett tilgjengelig med sine bøker innenfor eksempelvis filosofihistorie, litteraturhistorie, lokalhistorie og samfunnsfag. Skal en være ekstra nøye står bøkene alfabetisk etter forfatter eller gruppert etter emne og tema. Det signaliserer oversikt og orden. Her ser vi litt av det gamle synet om at det å lese seg til kunnskap er viktig.  


Så det er nok forskjell på tidligere og dagens generasjoners interesse for lesing. Med den tilgjengeligheten som er i dag tas det å lese for gitt. De leser en overskrift, og er ikke den interessant går de raskt til neste, og videre til neste igjen. Derfor sitter ikke nyhetene like godt som de gjorde hos den eldre generasjonen. Det fører til at det heller ikke er mange som klarer å sette seg ned med en bok. Det som skjer på nettet tar oppmerksomheten hele tiden. Da er det kanskje lettere å bli sittende med dataspillet eller på facebook?

Når den dagen kommer at dagens unge skal skrive minneoppgaver tror jeg ikke at de vil trekke fram at de likte å lese.

søndag 8. mars 2015

Bilder av byutviklingen i Trondheims historie

Før årsmøtet i DIS-Sør-Trøndelag satt jeg på lesesalen og kikket i «Trondheims historie». Sist jeg kikket i den lette jeg etter informasjon om hjelpekrysseren «Berlin». Informasjon om den fant jeg i bind 4. Dette er en stund siden, så nå var det tid for å se i et annet bind mens jeg ventet på møtet.

Bind 6 tar for seg perioden 1964-1997. Som i de fleste byer har det vært en rivende utviling i bybildet i denne tiden. Det vises best når jeg ser på bildene som er gjengitt i boken.

Gjennom bilder kan jeg følge utviklingen i skritt for skritt fra gamle svart/hvitt-bilder til dagens fargebilder. Gamle hus i trange smug og blomsterpotter i vinduene ser idyllisk ut. Ikke er det noen biler i gatene heller. Det er freden og roen som hersker. Småbyidyll kan jeg kalle det når jeg ser barn leke i gata mens to voksne rusler forbi i finværet. Idyll til tross, det var nok mange som ivret for å rive de gamle husene. «De er gamle og trekkfulle og egner seg ikke som bolig» var det mange som sa når temaet kom på bordet. Mang en storfamilie har nok klumpet seg sammen rundt ovnen om kvelden når snøføyka sto rundt huset. sanitærforholdene var også en medvirkende årsak til å få bort gamle hus. I et samfunn der det ble mer og mer fokus på helse og hygiene var det også om å få de bort på grunn av rotteplagen. Så sent som på 1990-tallet var det fremdeles 250 utedoer i Trondheim.

Det har måttet vike for moderne bygninger som er tilpasset dagens samfunn og behov. Eksempler ses flere steder i sentrum, som der Byhaven og Olavskvartalet står i dag. Andre bygninger måtte bort for å gjøre plass til bredere gater. Det siste var viktig fordi trafikken økte. 1960-årene var også en tid da mange flyttet på seg. Det første til behov for flere boliger. Flere nye boligområder ble lagt utenfor byen, noe som gjorde at det ble større behov for kollektivtransport til og fra sentrum. Sammen med frigivelsen av bilsalget i 1960 økte presset på infrastrukturen. Flere av bildene viser fulle parkeringsplasser og endeløse køer i sentrum. En kan lure på hvordan det i det hele tatt var mulig å komme seg fram. Et annet spørsmål er hvor mange runder de måtte kjøre før de fant en ledig parkeringsplass. Det må sikkert ha vært et mareritt for noen og enhver når det led mot stengetid...

Beklagelig nok har mange hus og gårder også forsvunnet på grunn av brann. På 1960-tallet brant noen brygger som sto der Royal Garden står i dag, I 1983 brant noen brygger i Kjøpmannsgata. i 2002 brant et helt kvartal i Nordre gate, i 2006 startet en brann i Søndre gate og året etter brant tre brygger i Fjordgata. Dette viser at bybildet stadig er i utvikling. Etterhvert har de nye bygningene glidd inn og blitt en naturlig del av bybildet.

En annen ting som jeg har merket meg når jeg blar i boka er at mange av de små butikkene er borte. «Kjøpmannen på hjørnet» er erstattet av Bunnpris og Rema1000. Den lille jernvareforretningen der du kunne kjøpe en enkel skrue eller en mutter er også borte. I dag må du kjøpe en hel pakke med skruer selv om du bare skal ha en. Mange butikkeiere hadde også «triksene i fingrene» og kunne reparere det meste om det var noe som sto på. Om det var å justere bremsen på en sykkel, få en radio eller en lampe til å virke igjen, var det alltids mulig å få til. Så var heller ikke ting så komplisert den gangen.

En skulle tro at hele den gamle bebyggelseni Trondheim er borte, men slik er det heldigvis ikke. Bakklandet er et eksempel på en bydel der det fremdeles er mange gamle gårder. Etter at verneinteressene vant fram har bydelen utviklet seg til det den er i dag med en kombinasjon av boliger, små butikker og cafeer. Mange av gårdene har en lang historie både som bolig og butikklokale. Dette viser at mange ser verdien i det å bevare og å gi bydelen et nytt liv.