Fish

torsdag 3. desember 2015

Julemøte i DIS-ST 3. desember 2015


Tema for årets siste møte var om Papirfabrikken på Ranheim  og påvirkningen på Ranheimsamfunnet.
Etter at nestleder hadde ønsket velkommen, fikk vi høre om fabrikkens historie og om livet på Ramheim. Vi fikk først først om de gamle grensene til Ranheim. Så litt om bydelsmuseet på Ramheim og hva de har å vise fram.

Over til fabrikkens historie, som startet på 1880-tallet med stiflelsen av Ranheim cellulosefabrik. Jernbanen var lagt gjennom området, og de hadde tilgang på kraft fra Vikelva, som også gjorde det gunstig å anlegge en fabrikk der. Farikken startet også teglverket for å skaffe materiale til bygningene ved fabrikken. Den leverte også stein til oppbygging av Ålesund etter bybrannen. Videre fikk vi høre om økonomien og hvordan antall ansatte hadde utviklet seg fram til i dag.

Lag og foreninger var også en viktig del av livet på Ranheim. Det var avholdslag, arbeiderforening, musikkforening og idrettslag.

Skolehistorie var vi også innom. Den første skolen ble startet i Lykken rodestue 1855 og gamle Ranheim skole i 1903. Den siste skolen som er bygd på Ranheim var ferdig i 2010.

Etterpå var det grøt og Annes kjempegode kvæfjordkake.

Det var også boksalg av brukte bøker som var donert til DIS, og det var flere som benyttet anledningen til å gjøre en god handel.

torsdag 5. november 2015

Møte i DIS-ST 5. november 2015

Tema for månedens møte var tukthuset i Trondheim. Først fikk vi høre om straffens historie. Den var avskrekkende og hevnmotivet sto sterkt. Av straff som ble brukt var gapestokk, brennmerking og pisking.

Frihetsstraffen ble utviklet etterhvert som arbeidskraften ble flyttet ut av hjemmet og ble en vare. Før var "fengsling" knyttet til slavearbeid.(fra kong Magnus Haakonsens regjeringstid) ogmange ble sendt til København for å arbeide for kongen.

På 1730-tallet var det tukthus i alle norges byer. Der skulle fangene lære seg å arbeide for å få disiplin slik at de kunne bli dyktige arbeidere. På slutten av 1700-tallet var det en straffeanstalt for løsgjengere,  Tukthuset var også en tid landsfengsel før det ble en del av Trondheim kretsfengsel.

Ti slutt fikk vi høre om privilegiesystemet i fengslet, der fangene kan "gå gradene" fra lukket avdeling til halvåpen avdeling hvis de følger lovene der inne.


Etter kaffen var det "Gotisk skrift".

lørdag 31. oktober 2015

Slektsforskerdagen 2015

I år var slektsforskerdagen på Suhmhuset og NTNU Gunnerusbiblioteket i Trondheim.

Mange hadde møtt fram i andre etasje på Gunnerusbiblioteket da dørene ble åpnet klokken 10. Flere utstillere hadde rigget seg til med informasjon: DIS-Sør-Trøndelag hadde demonstrasjon av slektsprogrammene Embla og Brothers keeper og annen informasjon som er relevant for slektsforskeren. Det var også presentasjon av bildebehandling. Interkommunalt arkiv (IKA) informerte om deres arbeid. Strinda historielag var også til stede med informasjon om det arbeidet de driver med.






Klokken halv elleve var det presentasjon av NTNU Gunnerusbiblioteket og dets historie ved Sølvi. Så fikk tilhørerne høre om bøkene og samlingene som er på biblioteket.
Det var også informasjon om Norsk slektshistorisk forening (NSF) og hvilke tilbud de hadde.

I de to neste foredragene fortalte Finn om en del av det arbeidet han har gjort og de kildene som er brukt i tv-programmene «Hvem tror du at du er» og hvordan man kan finne fram i dem. I det første foredraget tok han utgangspunkt i programmet med Ingrid Lorentzen. I det andre foredraget fortalte han om arbeidet med Kari Bremnes sin historie.

torsdag 1. oktober 2015

Møte i DIS-ST 1. oktober 2015

Til tross for at høsten har satt inn med regn og vind var det mange som hadde møtt fram for å høre om ubåtbasen Dora: fra krig til kultur - et arkeologisk perspektiv.

Vi fikk først høre om bakgrunnen, som strakte seg tilbake til 1860-årene da jernbanen åpnet. I 1912 kom det havneplan og på 1920-tallet ble områdene på østsiden av elva tatt i bruk og Nyhavna kom. I 1937 kom det igjen ny havneplan.

Så kom okkupasjonen.
Det var viktig for tyskerne å ha ubåtbaser i Norge så de kunne komme direkte ut i Atlanterhavet. Derfor anla de «Bruno» i Bergen og «Dora» i Trondheim. Til dette arbeidet hentet tyskerne inn ingeniører og fagarbeidere for å jobbe med prosjektet og byggingen. I juli 1943 var Dora 1 ferdig. Dora 2, som de også holdt på med, ble ikke ferdig før freden kom.

I etterkrigsårene sprengte de en del av Dora, men det ble stoppet. Noen år senere kom det forslag til hva de skulle gjøre med bunkeren. Av forslagene som ble lagt fram var både kjøpesenter og parkeringshus. Det ble Arkivsenteret som kom inn i den gamle bunkeren med lager, kontorer og lesesalsplasser. Til slutt fikk vi høre litt om de videre planene for Nyhavna.

Etter kaffepausen var det om gotisk skrift der vi gjennomgikk en side av kirkeboken for Støren (1690-1746).

søndag 20. september 2015

Nordover med MS Lofoten. Kirkenes og sørover igjen

Så kom finværet, og hvilket vær. Skyfri himmel da vi dro over Varangerfjorden fra Vadsø og inn til  Kirkenes. Her er endestasjonen for nordgående hurtigrute. Det betyr at de skal snu og bli sørgående. Det var noen timer til. Mens skipets besetning ordnet lugaren og pugget passasjerlister dro vi på tur. De fleste skulle ta buss til den russiske grensen. Vi andre, ni i tallet, skulle på elvesafari i Pasvikelva. En minibuss fra Barents safari sto klar da vi kom i land. Etter noen minutter var vi i havna der en elvebåt ventet. Vi fikk varmedress og redningsvester. Så dro vi til campen til Barents safari. Der fikk vi informasjon om brfolkningen i området, og om grensen. Vi fikk høre om opphavet til Boris Gleb. Boris og Gleb var sønner av den russiske storfyrsten Vladimir. De ble myrdet av sin halvbror kort tid etter farens død og senere gjort til helgener av den russiske kirken. Kirken i Boris Gleb bærer deres navn. Her bodde skoltesamene til de ble flyttet til Finland under andre verdenskrig. Oppholdet ble avsluttet med kaffe/te og munter. Dessuten var det mulig å kjøpe postkort og suvenirer. Det var en fantastisk tur med flott natur. Den anbefales til alle som besøket Kirkenes.
Når jeg kommer til skipet har det gått fra å være nordgående til å bli sørgående hurtigrute.

Jeg har lest en del om de nordligste fylkene, men å ha vært der selv gir mer perspektiv på saker og ting. Med sitt klima og beliggenhet er det ikke rart at området der nord både skremte og lokket. Utilgjengelig og mørkt var det og hvem visste hva som skjulte seg der?
Det er snakk om et område fra norskekysten og inn på Kolahalvøya. Der vandret samene til sine sommer og vinterbeiter. Finner, svensker, nordmenn og russere vandret også over store områder. Vandringene var nødvendig for å få mat til folk og dyr. Handel har det alltid vært i området. Pomorhandelen er vel den som er best kjent. Med sine jekter kom de fra Arkhangelsk med varer for å bytte. 

Det er kanskje ikke så rart at Nordlands amt og Finnmark var «langt borte» og utilgjengelig for de fleste som bodde i Sør-Norge. Med jekt tok det lang tid å komme seg fram og det sier vel seg selv at en ikke la i vei uten at det var strengt nødvendig. For kystens befolkning så langt sør som til Bergen var området kjent siden mange dro på Lofotfiske og fiske på Finnmarkskysten. For de var det ikke snakk om avstander siden de var vant til å ta turen til Lofoten fra januar og til Finnmark om våren. 

Både uvær og iskald nordavind raste på den årstiden, og det var kanskje ikke så rart at mange så på det nordligste fylket som noe mystisk og svart. Det var jo «verdens ende» og ut mot horisonten var bare havet og «svarte mørke». Kanskje ikke så rart at hekseprosessene var så utbredt der nord. Både nordavind, uvær, kulde og mørke med sine blaff av nordlys må ha satt et støkk i noen og enhver, også konge og øvrighet, og satt fantasien i sving. Når fiskerne betalte samene for å få bra bør på hjemveien, og det blåste opp til storm var det ikke rart at det ble tolket som trolldom og hekseri. Andre, som forsøkte å kurere sykdom med det lille de hadde av hjelpemidler, ble også offer for forfølgelsene. Ja, kom en i tillegg med et ukvemsord, eller sved eder og forbannelse over naboen på grunn av en uoverensstemmelse eller to, var heller ikke veien lang til anklager om trolldom. Da jeg var på Vardøhus festning ble jeg minnet om disse hendelsene. Bare det å ha vært på festningen fikk meg til å tenke på lidelsene som utspant seg før de endte på bålet. Nå ble det bygd en ny festning på 1700-tallet, men allikevel, det historiske suset er der. Det er vanskelig å fatte det en ettermiddag i september når solen skinner fra skyfri himmel.

Når været først er nevnt, så er det flott her når solen skinner. Høstfargene har såvidt begynt å komme på plass. Det var flott å gå på festningen og se på utsikten. Ettermiddagssolen speilet seg i sjøen, og faktisk var det nesten 15 grader også. Det var ikke så verst på denne turen. Tross alt hadde det vært gråvær helt til i dag.

Som skrevet tidligere har Hurtigruten gått fra å være nordgående til å bli sørgående. Det betyr at de havnene som hadde anløp på natten, nå har anløp på dagen. Selv om flere anløp er på natten betyr ikke det at det ikke er aktivitet på kaia. Gods må losses og settes på lager og gods skal lastes selv på den tiden av døgnet. Så både kran og truck arbeider mens flesteparten av passasjerene ligger i sin dype søvn i lugarene. Kan hende de hører et lite dunk eller noen knirkelyder, men slik er det når det er 24 timers aktivitet. Noen minutter senere starter motoren opp og skipet legge fra kai.  

Finværet forsvant for en liten stund. I mellomtiden var vi en snartur innom Havøysund, der vi møtte nordgående hurtigrute MS Nordlys. At vi møtte den betydde at vi var godt og vel en time forsinket. Ut på formiddagen kom finværet tilbake. En time til kai i Hammerfest, det ble tid til en liten runde, med besøk i stedets bokhandel. Der var det et utvalg lokalhistoriske bøker. På vei videre møtte vi havdis som ga flotte fotomotiv.

Etter lunch fant de fleste seg plass i en av skipets salonger, kafeteria eller i baren med en bok. Så ble det noen turer på dekk for å ta bilder eller å se på utsikten. Det var også presentasjon av lokalmat på turen, reinsdyr, reinsdyrsuppe, multe og «Himmeltind» hvit geitost var noe av det vi fikk høre om. Det var smaksprøve også. Mange tok turen for å høre på, og det ble presentert på norsk, engelsk og tysk. Tyskerne var i flertall på denne turen, men det var også nordmenn og engelskmenn blant passasjerene. Altså et internasjonalt samfunn som gikk langs norskekysten. Selv om vi var noen meter fra land var vi ikke isolert fra omverdenen. Det sørget mobiltelefoner, datamaskiner og nettbrett for. En telefon ringte, noen sjekket nyhetene og andre leste e-avis. Litt senere en snartur for å fylle kaffekoppen. Neste anløpssted annonsert og de som skulle av gjorde seg klar til å forlate skipet.

lørdag 12. september 2015

Nordover med MS Lofoten. Fra Ishavsbyen til værharde Nordkapp og litt lenger

Nordgående hurtigrute ligger i Tromsø i fire timer. Det betyr at det er god tid til å se seg omkring. Noen av passasjerene tok buss for å gå fjelltur eller guidet bytur. Vi andre så oss omkring på egen hånd. Før vi la til kai så vi den ene av Ishavsbyens kjente severdigheter, Ishavskatedralen, eller Tromsdalen kirke som den egentlig heter. Den er tegnet av Jan Inge Hovig (1920-1977), som var gift med Ingrid Espelid, kjent fra Fjernsynskjøkkenet. Jeg var der sist jeg var i Ishavsbyen, så det ble ikke noe besøk denne gang. Tromsø Domkirke har jeg aldri sett, så det ble en tur innom der. Arkitekten er Christian Henrich Grosch (1891-1865). Han har også tegnet Børsen i Christiania.

På vei til Storgata passerte jeg en isbjørn. Riktignok ikke en levende en, men allikevel. Det fikk meg til å tenkte på turisten som spurte om det er isbjørn i Tromsø. De var jo nord for Polarsirkelen. Det er ikke, men har vært isbjørner som har gått rundt i gatene her. Hvordan de kom hit er som følger. Fangstmengden som dro til Svalbard, drev jakt på dyrene. Men de drepte ikke alle. Av og til lot de ungene få leve. De ble satt i bur og fraktet til Tromsø etter at sesongen var ferdig. Derfor var det noen som gikk rundt med isbjørnunger i gatene.

Etterpå ble det en tur innom Libris Nerstranda for å se om de hadde noe lokalhistorie. Jeg kjøpte "Porten til helvete, trolldomsprosessene i Finnmark"  av Rune Blix Hagen og "To never med sølv. Tippoldefars historie" av Aase Wynn. Interessante bøker for meg som driver med slektgransking, og som også er interessert i hvordan samfunn og levekår var før. Også en bok om gresk mytologi av Terje Nordby fant veien i sekken. Etter et par turer opp og ned Storgata ble byturen avsluttet på Skarven. På vei til skipet passerte jeg Rorbua, kjent fra programmene "Du skal høre mye...".for noen pr siden. Da var Rorbua i et annet lokale. Men uansett beliggenhet, det er tv-programmene dom har gjort Rorbua landskjent, så da måtte jeg jo legge merke til den.

Vel hadde det vært noen dønninger før, men etter at skipet hadde forlatt Skjervøy begynte skipet å rulle skikkelig. Et par ganger var det som om skipet gikk ned i en uendelig bølgedal mens den hele tiden svingte til styrbord. Om den ikke gjorde det så føltes det sånn. Slik fortsatte det hele natten bare avbrutt av et par turer innom Øksfjord og Hammerfest. Men jeg sov like godt takke være at rullingen var veldig behagelig og søvndyssende.

Torsdagen startet med frokost og en halvtime i Havøysund. Det var fremdeles ganske grov sjø, og den tok igjen til å leke med skipet da det satte kursen mot Honningsvåg. "Ta med varme klær" lød beskjeden over høyttalerne. En gruppe dro til Skarsvåg og vi til Nordkapplatået, det ble en ti-minutters stopp hos noen samer som hadde reinsdyr. En opplevelse for mange av de utenlandske  turistene. De fikk tatt bilder og har noe å fortelle når de kommet hjem fra det høye nord.

På Nordkapp fikk vi en og en halv tine til disposisjon. Først en tur mot platået for å ta bilder, men det regnet og blåste storm så det ble retrett innendørs etter at bildene ble tatt. Der var det mulighet til å kjøpe suvenirer, se film om Nordkapp og å ta en kaffekopp og noe å spise. Oppholdet ble avsluttet med en film om Nordkapp.

I finvær er det mulig å se utover havet og "like til Nordpolen". Ikke riktig så langt da, men i allefall til horisonten. Men denne dagen lå tåken tett, stormen  raste rundt ørene og sjøen pisker mot klippen langt der nede. Modig er den som den som runder Nordkapp i dag. Det føles som å være ved verdens ende. Foran deg ligger det uendelige.

På veien tilbake til Honningsvåg hørte vi blant annet om Trollholmen. Det ble en varm kaffekopp og sjekk av siste nytt på data da jeg kom om bord. Så var det presentasjon av lokal mat i baren, denne gang reinsdyrhjerte.

I Kjøllefjord ble det et lengre opphold. Truckene suste rundt med paller. De ble etter en stund lastet på en lastebil. Etterpå skulle det lastes takstoler til Mehamn. Det var mange som fulgte spent med da truckføreren manøvrerte i posisjon så de kunne hetses om bord. Etter at stolpene var forsvarlig festet gikk takstolene til vers og ble lagt på babord side av lasteluken. Da vi forlot Kjøllefjord var det tid fir middag. Laks på menyen i dag.

Resten av kvelden ble tilbrakt med boken om trolldomsprosessene i Finnmark og en kaffekopp. Det passet jo fint at jeg leste den her oppe i nord. Vardø ble passert tidlig på morgenen. Ingen hekser på kosteskaft var å se, heller ingen ravner eller svarte katter. Hvor enn rart det høres ut, så trodde faktisk folk på hekser og trolldom på 1500-tallet. De trodde at hvis en kastet en forbannelse over noen, og det kom uvær eller at de ble syk, var det trolldom. Nisser og alver var også noe mange trodde på. De bodde i steiner og fjell.

Litt før klokken 23 møtte vi sørgående hurtigrute "Kong Harald".

torsdag 10. september 2015

Nordover med MS Lofoten. Helgeland og Lofoten

Å gå på kaia

Rørvik er bare et av stedene som nesten daglig får besøk av Hurtigruten. Det er også her både nordgående og sørgende hurtigruten møtes, denne gang er det "Finnmarken" som ligger til Kai når vi legger til.  Noen av stedets lokalbefolkning har også tatt en tur for å se på livet. For mange er dette en tradisjon slik det var for foreldrene, besteforeldre og oldeforeldre. "Å gå på kaia" har lange  tradisjoner langs leia, ofte helt fra dampskipets dager. Det å treffes på denne måten fyller flere behov. De treffer kjente, og slår av en prat mens de ser på livet. De får også nyheter, selv om det  ikke lenger er så vanlig at de blir formidlet over ripa. Der har data og mobiltelefon overtatt det meste. Men allikevel, noen nyheter krysser fremdeles mellom land og sjø og skal kanskje formidles videre på beste stoppested. Slik holdes fremdeles kaia som formidlingssted i hevd. Å se hvem som kommer og hvem som drar har alltid vært forbundet med utferdstrang og ønske om å "dra ut". Noe av dette ligger nok igjen når en ser passasjerene løfter kofferten og begir seg om bord. "kanskje er det min tur neste gang" sukker en og ser lengselsfult mot landgsngen. Slik har det vært og slik vil det fremdeles være så lenge kaia er et møtested.


Mystikk om natten?

Natten på Helgelandskysten forløper rolig. Men der ute i mørket lurerHestmannen, Lekamøya, de syv søstre med sine historier og sagn.

Mange har reist om natten, enten sittende i en stol i salongen, sovet på dekk eller i en lun lugar. Alle har de lyttet til slagene fra stemplene og propellen som har stamper seg gjennom natten. Et dunk fulgt av rustning. Skipet legger seg litt over før det svinger til styrbord før det kjennes et dunk og det blir stille. Sandnessjøen denne gangen. I det fjerne syns jeg en lyd. Det er ikke alle som sover. Besetningen skal laste av og på gods. Det høres ikke ut til at kranen liker å bli purret i arbeid klokken fire om morgenen. Det kirker litt her og jamres litt der før den har våknet til live. Noen kasser med fisk skal lastes over i et vogntog senere på dagen og en komfyr skal sendes til neste havn. Slik sørger Hurtugruten for at varene kommer fram.
Plutselig starter motoren igjen, og "MS Lofoten" drar videre.

Det mystiske har igjen lagt sitt slør rundt skipet når det forsvinner i natten. For som regel er det mørkt på sjøen bare du er langt nok fra land. Ingen vet hva mørket skjuler, og kanskje er det nettopp det som har lokket og skremt de sjøfarende til alle tider. De som ga seg ut i svarte natten ble sett på som gale og kanskje var tanken på hva som kunne møte dem mer skremmende enn for dagens generasjon.

I Bodø legger Hurtigruten til kai samtidig som innbyggerne går til lunch. Noen av passasjerene bruker liggetiden til havsafari til Saltstraumen. Vi andre rusler en tur i sentrum. En tur innom Koch, byens kjøpesenter for å se i butikker og kanskje ta en kaffekopp med noe å bite i. Etterpå vandres det gatelangs før det er tid til å gå tilbake til skipet. På veien observeres også noen biler i fergekø.
Klokken 15 ble det annonsert avgang til Stamsund.

Igjen det det ganske bra med sjø, Vestfjorden er jo kjent for det. Mens jeg ser på bølgene tenker jeg på de som måtte over for å delta på Lofotfiske. Mange rodde over sammen med andre som også skulle på fiske, det føltes tryggere. Så fikk se håpe at de kom velberget inn i rorbua også denne gang.

Stamsund markerer inngangen til Lofoten. Mens skipet lå ved Kai ble middagen avsluttet. Denne gang var det krabbe som sto på menyen. Etter en halvtimes stopp satte skipet kurs mot Svolvær. Der var det mulig å ta en tur i galleriet for den som ville. Vi andre nøyde oss med en liten tur på kaia før den sure vinden sendte oss om bord igjen.