søndag 16. desember 2007

Antikvariat

Forleden dag var eg innom antikvariatet for og sjå om dei hadde nokon nye bøker. Eg gikk den faste ruta og startet innerst i butikken. Der står alle bøkene som omhandler Møre og Romsdal (Sunnmøre) og Sogn og Fjørdane. Ein bok fanga interessa mi. Det var ein av dei med masse fine billete og historier frå gamal tid.
Dei må ha hatt eit langt og innhaldsrikt liv dei som levde på vestlandet i gamal tid. Sjøl om dei var merka av slitet kunne ein ane at dei var like hadføre som fjella og naturen dei levde i. Utfordringane sto i kø og den var like lang som året hadde dager.
Då eg kikka i boka kom eg til å huske ein historie eg høyrde ein gong frå ein bygd ein stad på vedtlandet. Veglaus som bygda hadde vore vart innbyggjarane i stor grad overletne til seg sjølve.Fjorden hadde stått for forbindelsen med omverda. To gonger i uka la postmannen ut i robåt for og hente post og anna nødvendig ting til bygda.

Innbyggjarane hadde kikka på den smale kanten langs fjorden i nokre år. Forholda vart vurder og planane lagt. Selv om rasfaren til tider var stor vart dei enig om at tilhøva var såpass at dei kunne gå igang. To karar vart sendt av garde for og kjøpe høveleg mengde dynamitt. Samtidig vart tre karar sendt langs fjorden for å merke av dei stadane som måtte sprengjast bort. Vegen vart til over ein 30-årsperiode, og det vil seie at dei starta på den omkring førre århundre. I følge det som har vore fortalt var det ikkje noko fast arbeidslag, dei tok den som det høva seg. Noko der og noko der. Var det andre ting som var viktigere så laut vegen vente til dei hadde tid. Sakte men sikkert arbeida dei seg framoover. Tre vart hogd og kappa til ved, og steiner sprengt og dytta utfor kanten. Nokon var også brukt til stabbestein.
Dei som har stått og hakka i fjellet veit kor hardt dette arbeidet må ha vore. for karane hadde ikkje anna en si eige handkraft og lite på. For korleis skulle dei få fram maskiner til ein stad som endå ingen veg hadde?
Dei fikk vegen sin, men då fikk deg også samfunnsutviklinga nærare innpå seg. kanskje gjikk noko av uskylden tapt då den første salva med dynamitt ble fyrt av?
Eit billete viser eit arbeidslag med dåtidens redksp. Nokre hakker og ein trilledor. I dag er det andre krefter som rår. Det tek ikkje lange stunda og komme seg gjennom fjellet frå den enie staden til den andre. Maskina har teke over for handkrafta og det einaste arbeidarane gjør er og trykke på ein knapp eller to.
Eg er ferdig med boka. Den ligg tungt i handa og eg kan virkeleg føle det slitet dei hadde, dei som sleit seg fram etter den smale kanten. Dei hadde trossa vér og vind, snøkave og ras for at kontakten med omverda skulle bli bedre.
Eg legg boka frå meg og ser videre bortover hylla. Ein bygdebok frå Nordland. Eg tar den ned. Er det noko om slekta der? Eg blar. Nei, eg trur ikkje det og legg den tilbake. Ein serie med polarhistorie, eg ser på den, men det er nok ikkje akkurat mitt interessefelt. Då var det ikkje meir og det er på tide og gå ut i dagens travle samfunn.

lørdag 15. desember 2007

Endelig igang

Etter mye om og men er jeg på nett.
Hva skal jeg skrive om?
Det blir litt forskjellig men aller først skal jeg skrive litt om slektsforskning.

Jeg har drevet med slektsforskning i nesten 20 år, Fra en famlende start har jeg nå kommet ganske langt. Men jeg er langt fra ferdig, for det blir stadig lagt ut noe nytt på nettet. Jeg har brukt folketellingene på Digitalarkivet (DA) en del og nå holder jeg på med kirkebøkene. Forhåpentligvis blir alle bøkene tilgjengelig på nettet i løpet av neste år.

Jeg er med i DIS Norge hvor det er mange likesinnede. Her er det informasjon om Gravminner i Norge, oversikt over diverse arkiv og ikke minst bygdebøker.