Nordover med MS Lofoten. Kirkenes og sørover igjen

Så kom finværet, og hvilket vær. Skyfri himmel da vi dro over Varangerfjorden fra Vadsø og inn til  Kirkenes. Her er endestasjonen for nordgående hurtigrute. Det betyr at de skal snu og bli sørgående. Det var noen timer til. Mens skipets besetning ordnet lugaren og pugget passasjerlister dro vi på tur. De fleste skulle ta buss til den russiske grensen. Vi andre, ni i tallet, skulle på elvesafari i Pasvikelva. En minibuss fra Barents safari sto klar da vi kom i land. Etter noen minutter var vi i havna der en elvebåt ventet. Vi fikk varmedress og redningsvester. Så dro vi til campen til Barents safari. Der fikk vi informasjon om brfolkningen i området, og om grensen. Vi fikk høre om opphavet til Boris Gleb. Boris og Gleb var sønner av den russiske storfyrsten Vladimir. De ble myrdet av sin halvbror kort tid etter farens død og senere gjort til helgener av den russiske kirken. Kirken i Boris Gleb bærer deres navn. Her bodde skoltesamene til de ble flyttet til Finland under andre verdenskrig. Oppholdet ble avsluttet med kaffe/te og munter. Dessuten var det mulig å kjøpe postkort og suvenirer. Det var en fantastisk tur med flott natur. Den anbefales til alle som besøket Kirkenes.
Når jeg kommer til skipet har det gått fra å være nordgående til å bli sørgående hurtigrute.

Jeg har lest en del om de nordligste fylkene, men å ha vært der selv gir mer perspektiv på saker og ting. Med sitt klima og beliggenhet er det ikke rart at området der nord både skremte og lokket. Utilgjengelig og mørkt var det og hvem visste hva som skjulte seg der?
Det er snakk om et område fra norskekysten og inn på Kolahalvøya. Der vandret samene til sine sommer og vinterbeiter. Finner, svensker, nordmenn og russere vandret også over store områder. Vandringene var nødvendig for å få mat til folk og dyr. Handel har det alltid vært i området. Pomorhandelen er vel den som er best kjent. Med sine jekter kom de fra Arkhangelsk med varer for å bytte. 

Det er kanskje ikke så rart at Nordlands amt og Finnmark var «langt borte» og utilgjengelig for de fleste som bodde i Sør-Norge. Med jekt tok det lang tid å komme seg fram og det sier vel seg selv at en ikke la i vei uten at det var strengt nødvendig. For kystens befolkning så langt sør som til Bergen var området kjent siden mange dro på Lofotfiske og fiske på Finnmarkskysten. For de var det ikke snakk om avstander siden de var vant til å ta turen til Lofoten fra januar og til Finnmark om våren. 

Både uvær og iskald nordavind raste på den årstiden, og det var kanskje ikke så rart at mange så på det nordligste fylket som noe mystisk og svart. Det var jo «verdens ende» og ut mot horisonten var bare havet og «svarte mørke». Kanskje ikke så rart at hekseprosessene var så utbredt der nord. Både nordavind, uvær, kulde og mørke med sine blaff av nordlys må ha satt et støkk i noen og enhver, også konge og øvrighet, og satt fantasien i sving. Når fiskerne betalte samene for å få bra bør på hjemveien, og det blåste opp til storm var det ikke rart at det ble tolket som trolldom og hekseri. Andre, som forsøkte å kurere sykdom med det lille de hadde av hjelpemidler, ble også offer for forfølgelsene. Ja, kom en i tillegg med et ukvemsord, eller sved eder og forbannelse over naboen på grunn av en uoverensstemmelse eller to, var heller ikke veien lang til anklager om trolldom. Da jeg var på Vardøhus festning ble jeg minnet om disse hendelsene. Bare det å ha vært på festningen fikk meg til å tenke på lidelsene som utspant seg før de endte på bålet. Nå ble det bygd en ny festning på 1700-tallet, men allikevel, det historiske suset er der. Det er vanskelig å fatte det en ettermiddag i september når solen skinner fra skyfri himmel.

Når været først er nevnt, så er det flott her når solen skinner. Høstfargene har såvidt begynt å komme på plass. Det var flott å gå på festningen og se på utsikten. Ettermiddagssolen speilet seg i sjøen, og faktisk var det nesten 15 grader også. Det var ikke så verst på denne turen. Tross alt hadde det vært gråvær helt til i dag.

Som skrevet tidligere har Hurtigruten gått fra å være nordgående til å bli sørgående. Det betyr at de havnene som hadde anløp på natten, nå har anløp på dagen. Selv om flere anløp er på natten betyr ikke det at det ikke er aktivitet på kaia. Gods må losses og settes på lager og gods skal lastes selv på den tiden av døgnet. Så både kran og truck arbeider mens flesteparten av passasjerene ligger i sin dype søvn i lugarene. Kan hende de hører et lite dunk eller noen knirkelyder, men slik er det når det er 24 timers aktivitet. Noen minutter senere starter motoren opp og skipet legge fra kai.  

Finværet forsvant for en liten stund. I mellomtiden var vi en snartur innom Havøysund, der vi møtte nordgående hurtigrute MS Nordlys. At vi møtte den betydde at vi var godt og vel en time forsinket. Ut på formiddagen kom finværet tilbake. En time til kai i Hammerfest, det ble tid til en liten runde, med besøk i stedets bokhandel. Der var det et utvalg lokalhistoriske bøker. På vei videre møtte vi havdis som ga flotte fotomotiv.

Etter lunch fant de fleste seg plass i en av skipets salonger, kafeteria eller i baren med en bok. Så ble det noen turer på dekk for å ta bilder eller å se på utsikten. Det var også presentasjon av lokalmat på turen, reinsdyr, reinsdyrsuppe, multe og «Himmeltind» hvit geitost var noe av det vi fikk høre om. Det var smaksprøve også. Mange tok turen for å høre på, og det ble presentert på norsk, engelsk og tysk. Tyskerne var i flertall på denne turen, men det var også nordmenn og engelskmenn blant passasjerene. Altså et internasjonalt samfunn som gikk langs norskekysten. Selv om vi var noen meter fra land var vi ikke isolert fra omverdenen. Det sørget mobiltelefoner, datamaskiner og nettbrett for. En telefon ringte, noen sjekket nyhetene og andre leste e-avis. Litt senere en snartur for å fylle kaffekoppen. Neste anløpssted annonsert og de som skulle av gjorde seg klar til å forlate skipet.