Hurtigruten minutt for minutt

I nesten fem døgn var det direktesending på NRK2 fra «MS Nordnorge» sin tur fra Bergen til Kirkenes. Hurtigruten er selve livsnerven for mange lokalsamfunn. Hver dag året rundt og i all slags vær går den langs den langstrakte kysten vår. Den er så dagligdags at det er få som tenker over hva den betyr for innbyggerne langs kysten. Hurtigruten legger til kai og passasjerer går av og på før den setter kursen for neste sted hvor det samme gjentar seg.

I flere generasjoner har Hurtigruten vært samlingspunkt for de som bor langs leia. I minuttene før den viser seg står det alltid noen på kaia og venter. De snakker lavmælt sammen mens de av og til kaster et blikk utover for å se om den viser seg. En varebil kommer susende og setter av noen kasser som skal sendes til neste anløpsted. Det blir tid til en rask ordveksling med sjåføren før han haster avsted til neste kunde. Ikke lenge etter viser skipet seg og spenningen stiger blant de frammøtte. Hvem kommer denne gang? Er pakken som ble bestilt for tre dager siden med og er det noe nytt som har hendt?

Selv om både internett og tv forlengst har gjort verden mindre er nyhetene som utveksles over rekka den viktigste grunnen til den daglige turen til kaia. Kanskje det er noe nytt fra forrige havn, hilsen fra en slektning eller en beskjed som skal gis. Dette er dagens høydepunkt for de som har møtt fram i likhet med generasjonene før dem. Atmosfæren som har vært forbundet med hurtigruteanløpene i alle år henger igjen på kaia. Den kan anes når passasjerene kommer på land med kofferten, trøtt og utslitt etter en lang reise og glad for endelig å være framme. Selv om verden har blitt liten er det noe med skipet som ligger der. Det skal ut i den store verden igjen, ut på nye spennende eventyr. Passasjerene på dekk kan se de lengselsfulle blikkene fra de som står på kaia: Hvordan er det på innsiden, i salongen, restauranten eller baren? Det er derfor mange etterspurte bilder fra innsiden av «Nordnorge». Å se utsikten fra baugen ga jo ikke akkurat den samme følelsen av å «reise». Det har noe med helheten å gjøre, å «bli kjent med skipet».

Mens skipet lå til kai har vi sett gaffeltrucken med paller til Stamsund, Svolvær og Tromsø bli dirigert både hit og dit. Alt skal jo skje i løpet av noen hektiske minutter så det kanskje ikke rart den plutselig tar en piruett og suser i en annen retning for å hente en palle som nesten ble glemt. I dag er det isoporkasser som brukes til transport av fisk, de gamle tønnene er forlengst stuet bort i en mørk krok. Men helt sikker kan en ikke være, kanskje vi så de allikevel da kameralinsen ble rettet mot kaia. Et sted der borte i et hjørne ved siden av den gamle fiskeren som alltid møter fram når Hurtigruten kommer.
Selv om vinsjen er byttet ut med gaffeltruck går det litt langsommere, i allefall for en liten stund før skipet drar og den travle hverdagen igjen er tilbake.