Et øyeblikks tankespinn

Vinden varsler om at høsten har kommet til Sørburøy. Høsten med sine stormer og fråtsende hav, høsten med kortere dager og lengre kvelder. Dagene har ikke blitt kortere, det bare føles slik når kveldsmørket kommer luskende tidligere og tidligere. Det er noe spesielt med høsten her ute i havet. Lyset forandrer seg og setter sine spor i naturen. Et øyeblikk skinner solen gjennom en sprekk i de mørke skyene for så i det neste forsvinner igjen. En halvtime senere er det skyfri himmel og solen får fritt spillerom for en stund. Slik er det her ute når vær og vind leker med naturen. Kaffekoppen står på bordet og jeg ser ut av kjøkkenvinduet på været, vinden og naturen. En regndråpe henger på sprossene, så kommer en til og enda en. Langs kysten er det sikkert mange som har gjort det samme, sittet med kaffekoppen og sett ut av kjøkkenvinduet.
Det barske landskapet får en til å tenke på hvordan livet har vært her ute. De levde av havet og kanskje en åkerlapp også. Gjennom århundrer har menneskene på Trøndelagskysten rodd fiske, sommer som vinter. Tidlig opp om morgenen, kikket på været, spiste litt før de gikk ned for å få båten på sjøen. Så var dagen igang. Det var litt vind den dagen. Sivet svaiet litt fram og tilbake og levde sitt eget liv i vinden. Litt skvalping i sjøkanten var det også, men det merket ikke de som skulle ut. Av og til lurer jeg på hva de tenkte på når de var der ute. Filosoferte de over livet eller tenkte de bare på om de klarte å få nok fangst? Det er skrevet mye om livet langs kysten, om hvordan boforholdene var og om mye annet. Men ikke om hva de tenkte på mens de satt der ute på havet og ventet på fangst. For de tenkte jo de også, akkurat som oss. Kanskje sendte de noen lengselfulle blikk etter nordlandsbåten som passerte på vei til Bergen. Tenk på hva de ville oppleve i byen mellom de syv fjell. Hva slags last var det båtene førte? Var det planker eller kanskje tønner med fisk og annen sjømat? Slik satt de mens de fulgte båtene på vei mot sør. Vel var det mange som hadde vært på Lofotfiske, men kanskje færre som hadde vært så heldige å komme til byen. De hadde sine drømmer da som nå. Drømmer om et bedre liv og drømmer om å oppleve nye ting.
Det er altså ingen som vet hva de tenkte, for de skrev det ikke ned. Det var et øyeblikks tankespinn som ble der ute for alltid. Da er det at jeg vet hva som skjedde med alle tankene. Kaffekoppen er tom og det er tid for dagens første tur.