I dag var jeg på kaia for å se på «MS Nordstjernen». Den var på sin siste tur langs kysten og nå skulle den ligge til kai noen timer før den satte kursen mot Kristiansund. Ved siden av lå «Polarlys» og det var da jeg så den det gikk opp for meg hvordan utviklingen har vært.
Da «Nordstjernen» ble satt i hurtigrutefart var den et viktig innslag i dagliglivet til befolkningen langs kysten. Den sørget for at mennesker, gods og post kom fram, og den ble i likhet med de andre hurtigruteskipene et samlingspunkt for dem som bodde langs leia. I god tid før Hurtigruten la til kai gikk dem for å se hvem som dro og hvem som kom. Slik var det den gang og slik er det også i dag. Skipet lå til kai for en kort stund før det dro ut på nye eventyr. Mange er det som har stått på kaia og drømt seg bort mens dem så skipet sette kurs mot neste anløpssted.
Det er noe med det å komme ombord på et gammelt skip. Tiden går litt langsommere og alt går i sitt eget tempo langt unna den moderne verdens krav og forventninger. Når jeg ser meg omkring ser jeg spor etter årene langs leia, alle med sin historie å fortelle. Om kveldstimene på vei ut Byfjorden i Bergen, storm ved Stad, storm over Folla eller solfylte dager i Lofoten og på Øst-Finnmark. Innimellom hørtes passasjerene sine historier om livet langs leia, både fra i dag og fra tider som var. Samlet kan dette fylle flere tettskrevne sider for det er tross alt snakk om 56 år med historie.
