Det oppstod en feil i denne gadgeten

mandag 2. august 2010

Dovrefjellmarsjen 2010








Det er 150 år siden Aasmund Olavsson Vinje gikk over Dovrefjell og skrev «Ferdaminne frå sumaren 1860». Selv om fotsporene hans forlengst er borte kan en føle det historiske suset over den 41. marsjen fra Grønbakken til Hjerkinn.

Hvor mange hundre tusen som har gått langs den åtte kilometer lange kongeveien over Hjerkinnhø er det ingen som vet, men mange har det nok vært siden veien ble tatt i bruk. Datidens E6 ligger der som et vitne om tid som var og forteller om mange farefulle ferder over «det vilde Dofre-field». For mange var dette den verste strekningen der de kunne risikere å sette livet til. Både ville dyr, uvær og mørke truet og mange trakk nok et lettet sukk da de hadde kommet seg velberget til Kongsvold eller Hjerkinn.

Med «Ferdaminne» frisk i minne la jeg i vei, det var ikke lenge før jeg tenkte på «Nå ser eg atter slike fjell og dalar som eg i min ungdom såg», for her var de samme fjell og landskap som Vinje så for 150 år siden. Det eneste som brøt stillheten var regnet som pisket mot regntøyet. Her var ikke ly så det var bare å fortsette videre. Ikke lenge etterpå er jeg ved Porten. Det markerer grensen mellom det Nordenfjelske og Sønnenfjelske, fylkesgrensen mellom Sør-Trøndelag og Oppland og kommunegrensen mellom Oppdal og Dovre. Vinje passerte porten da noen holdt på å sette opp en æresport i forbindelse med kongens ferd til kroningen i Trondheim. Når en leser «Ferdaminne» skulle en tro at Vinje gikk med blyanten i den ene handa og notatboka i den andre og skrev mens han snakket med Malene fra Folldal. Innimellom ble det tid til noen filosofiske betraktninger om både det ene og det andre.

Regnet pisket ned mens jeg kastet et blikk mot de grå fjelltoppene. Jeg følte at 150 år eller mer lå tilsvarende antall meter borte i tåkeheimen, der vandret de fremdeles hvileløs fram og tilbake som mørke skygger. Hva tenkte de på der de gikk? Toppen var ikke langt unna, men var det tilrådelig å ta en matpause? Litt blå himmel i sørvest lovet bra, men mot Folldal lå det flere mørke skyer og truet. Allikevel ble det en rask stopp for kaffe og en matbit. Ikke før alt var pakket og klar for ferden videre roper en på meg. Det viste seg at det var flere DISere på tur langs den gamle kongevei denne søndag formiddag. Så gikk turen videre. Været ble bedre og solen kom også fram et lite øyeblikk. Det har nok vært en regnfull vår og sommer her også, for noe av stien så ut som et tørrlagt bekkefare. Den siste kneika igjen, så lå Hjerkinn fjellstue der. Vinje skriver om denne bakken. «Då eg kom opp i den bratte bakken, so nådde eg Malene atter. Mine ord, at det var best å fara endå ei god mil til Kongsvoll for for å vera sikker på å sjå kongen, hadde dregi etter, so Malene sa: «Eg hev feta so mang ei mil i mine dagar at eg gjerne kan taka denne med»». Det første sælehus ble oppført på initiativ av Øystein Magnusson på 1100-tallet og lå i nærheten av dagens fjellstue, så her har det vært husly for de farende i mange hundre år. «Men no då det var sumaren, sat eg heller ute i tunet og såg på dei snaue fjell og vide flótter» skriver Vinje, og det var godt å kunne ta et par minutters pause og se på de andre turdeltakerne som kom ned bakken. Da var det tid for å registrere seg, og turen ble avsluttet med middag på Møllekroa i Oppdal.

Ingen kommentarer: