tirsdag 17. mars 2015

Betydde lesingen mer før enn det gjør i dag?

Som jeg skrev i forrige blogginnlegg leser jeg for tiden i bøkene «I nær fortid». Det er mye informasjon i de bøkene, både om hverdag, skole og fritidsaktiviteter. Mange skriver også om at de likte å lese.

Det var store variasjoner i hvor mange bøker det var i hjemmene. Hos noen begrenset det seg til huspostill og en bibel. I andre hjem var det i tillegg bøker av Ibsen, Hamsun og flere. Noen skrev også at de holdt en avis, det kunne være «Ørebladet», «For fattig og rig», «Den 17nde mai», «Aftenposten» eller en annen avis. Det fortelles at avisen ble lest grundig av både store og små. Noen steder samlet naboene seg i stuen for å høre dagens avis bli lest høyt, for så å diskutere. Unionsoppløsningen i 1905 var en av sakene det var viktig å følge med på. Fulgte en med var en også opplyst og hadde mer kunnskap enn andre. 

Skoleelevene og familien hadde også mulighet for å låne bøker på skolen, og det var mange som benyttet seg av det. Bøkene som nevnes hyppig er «Onkel Toms hytte» og «Robinson  Crusoe». «Jeg slukte alt som kunne leses» er en setning jeg fant. Grunnen til denne leselysten lå nok i at det ga mulighet til å få gode karakterer, og kanskje å komme videre etter endt folkeskole. Dette var muligheten til å komme seg opp og fram her i verden siden det store flertallet av befolkningen levde i små kår. I perioder var det mange på det meste som penger og arbeid. Det var bare det nødvendigste som ble prioritert. Derfor er det nok ikke vanskelig å forstå at mange så dette som en utvei. kanskje var de så heldig at de fikk en anbefaling fra læreren eller presten. For noen få betydde det videre utdanning, men for det store flertallet hjalp det som regel ikke hvis det var mangel på penger. Den gang var utdanningsmulighetene avhengig av foreldrenes økonomi og da hjalp det lite at de var lovt et anbefalingsbrev fra læreren.

Lykkelig var også dem som kunne holde barnebladene «Norsk barnetidende» og «Magne». Der var det mye lesestoff og det blir også trukket fram som noe som ble husket med glede.

Et spørsmål som jeg stiller er om det å lese betydde mer for den enkelte før i tiden? På det spørsmålet vil jeg nok svare ja. I dag er det ikke noe spesielt eller sært med å lese. Alle leser et eller annet. Ser du rundt deg er det alltid noen som sitter med en avis på en cafe eller en krimbok mens de venter på bussen, toget eller flyet. Lesestoff har blitt så tilgjengelig at det ikke lenger er noen som legger merke til det.

Datamaskin, netbrett og telefon har også sørget for å øke tilgjengeligheten. På nettet kikker de fleste raskt over nettavisene for å få siste nytt. Problemet er at nyhetene ikke fester seg slik som det gjorde før i tiden. Mens den som skrev i minnesamlingen «I nær fortid» leste nyhetene om unionsoppløsningen med stor interesse og husket hva han hadde lest mange år senere, raser dagens nyheter bare fordi for så å bli borte i vrimmelen. Er det noen som husker hvilke nyheter de leste for en time siden?

Ser vi på bøkene så er det fremdeles et skille mellom dem som leser og dem som ikke leser. Mye ligger nok igjen fra gamle dager da lesingen for middelklassen ble ansett som nyttig mens arbeiderklassen anså den som unyttig tidsfordriv. Men det er tydelig at bøker ikke har den samme verdien for de fleste i dag som de var den gang. Som nevnt over er det mye som er tilgjengelig på nettet, og da får en vel kanskje dekket sitt lesebehov. Bøkene er også mer tilgjengelig enn før og er dermed «allemannseie». Det er jo bare å kjøpe en pocketutgave av Jo Nesbø på Narvesen eller bokhandleren. Etterpå havner den i nattbordskuffen eller på et bord og blir etterhvert gitt bort. Pocketbøker blir jo som regel bare lest en gang.

For andre er aviser og bøker viktig for å vise hvor de hører til, og signalisere at «her leses det». Det ligger aviser på bordet og det står bøker og verker av blant annet Henrik Ibsen, Sigrid Undset, Olav Duun og Amalie Skram i bokhyllene. I tillegg er faglitteraturen lett tilgjengelig med sine bøker innenfor eksempelvis filosofihistorie, litteraturhistorie, lokalhistorie og samfunnsfag. Skal en være ekstra nøye står bøkene alfabetisk etter forfatter eller gruppert etter emne og tema. Det signaliserer oversikt og orden. Her ser vi litt av det gamle synet om at det å lese seg til kunnskap er viktig.  


Så det er nok forskjell på tidligere og dagens generasjoners interesse for lesing. Med den tilgjengeligheten som er i dag tas det å lese for gitt. De leser en overskrift, og er ikke den interessant går de raskt til neste, og videre til neste igjen. Derfor sitter ikke nyhetene like godt som de gjorde hos den eldre generasjonen. Det fører til at det heller ikke er mange som klarer å sette seg ned med en bok. Det som skjer på nettet tar oppmerksomheten hele tiden. Da er det kanskje lettere å bli sittende med dataspillet eller på facebook?

Når den dagen kommer at dagens unge skal skrive minneoppgaver tror jeg ikke at de vil trekke fram at de likte å lese.

søndag 8. mars 2015

Bilder av byutviklingen i Trondheims historie

Før årsmøtet i DIS-Sør-Trøndelag satt jeg på lesesalen og kikket i «Trondheims historie». Sist jeg kikket i den lette jeg etter informasjon om hjelpekrysseren «Berlin». Informasjon om den fant jeg i bind 4. Dette er en stund siden, så nå var det tid for å se i et annet bind mens jeg ventet på møtet.

Bind 6 tar for seg perioden 1964-1997. Som i de fleste byer har det vært en rivende utviling i bybildet i denne tiden. Det vises best når jeg ser på bildene som er gjengitt i boken.

Gjennom bilder kan jeg følge utviklingen i skritt for skritt fra gamle svart/hvitt-bilder til dagens fargebilder. Gamle hus i trange smug og blomsterpotter i vinduene ser idyllisk ut. Ikke er det noen biler i gatene heller. Det er freden og roen som hersker. Småbyidyll kan jeg kalle det når jeg ser barn leke i gata mens to voksne rusler forbi i finværet. Idyll til tross, det var nok mange som ivret for å rive de gamle husene. «De er gamle og trekkfulle og egner seg ikke som bolig» var det mange som sa når temaet kom på bordet. Mang en storfamilie har nok klumpet seg sammen rundt ovnen om kvelden når snøføyka sto rundt huset. sanitærforholdene var også en medvirkende årsak til å få bort gamle hus. I et samfunn der det ble mer og mer fokus på helse og hygiene var det også om å få de bort på grunn av rotteplagen. Så sent som på 1990-tallet var det fremdeles 250 utedoer i Trondheim.

Det har måttet vike for moderne bygninger som er tilpasset dagens samfunn og behov. Eksempler ses flere steder i sentrum, som der Byhaven og Olavskvartalet står i dag. Andre bygninger måtte bort for å gjøre plass til bredere gater. Det siste var viktig fordi trafikken økte. 1960-årene var også en tid da mange flyttet på seg. Det første til behov for flere boliger. Flere nye boligområder ble lagt utenfor byen, noe som gjorde at det ble større behov for kollektivtransport til og fra sentrum. Sammen med frigivelsen av bilsalget i 1960 økte presset på infrastrukturen. Flere av bildene viser fulle parkeringsplasser og endeløse køer i sentrum. En kan lure på hvordan det i det hele tatt var mulig å komme seg fram. Et annet spørsmål er hvor mange runder de måtte kjøre før de fant en ledig parkeringsplass. Det må sikkert ha vært et mareritt for noen og enhver når det led mot stengetid...

Beklagelig nok har mange hus og gårder også forsvunnet på grunn av brann. På 1960-tallet brant noen brygger som sto der Royal Garden står i dag, I 1983 brant noen brygger i Kjøpmannsgata. i 2002 brant et helt kvartal i Nordre gate, i 2006 startet en brann i Søndre gate og året etter brant tre brygger i Fjordgata. Dette viser at bybildet stadig er i utvikling. Etterhvert har de nye bygningene glidd inn og blitt en naturlig del av bybildet.

En annen ting som jeg har merket meg når jeg blar i boka er at mange av de små butikkene er borte. «Kjøpmannen på hjørnet» er erstattet av Bunnpris og Rema1000. Den lille jernvareforretningen der du kunne kjøpe en enkel skrue eller en mutter er også borte. I dag må du kjøpe en hel pakke med skruer selv om du bare skal ha en. Mange butikkeiere hadde også «triksene i fingrene» og kunne reparere det meste om det var noe som sto på. Om det var å justere bremsen på en sykkel, få en radio eller en lampe til å virke igjen, var det alltids mulig å få til. Så var heller ikke ting så komplisert den gangen.

En skulle tro at hele den gamle bebyggelseni Trondheim er borte, men slik er det heldigvis ikke. Bakklandet er et eksempel på en bydel der det fremdeles er mange gamle gårder. Etter at verneinteressene vant fram har bydelen utviklet seg til det den er i dag med en kombinasjon av boliger, små butikker og cafeer. Mange av gårdene har en lang historie både som bolig og butikklokale. Dette viser at mange ser verdien i det å bevare og å gi bydelen et nytt liv.


torsdag 5. mars 2015

Årsmøte og møte i DIS-ST Mars 2015

Årsmøtet 2015 ble åpnet av Finn som først orienterte om møtene etter påske. Så var det årsmøtet, som ble gjennomgått ganske raskt. Det ble som vanlig noen spørsmål fra salen om forskjellige punkter.

Etter årsmøtet var det informasjon om gamle kart. Vi fikk høre at Kartverket ligger under kommunal og moderniseringsdepartementet. De har 15 kontorer og 850 ansatte. Hovedkontoret ligger på Hønefoss.

Det var litt om de forskjellige kartene, som topografiske kart som brukes av tjenesten 1881.

Vi fikk se eksempler på kart over Trondheim i norgeibilder.no. Der er det kart fra flere tidsepoker, eksempel fra 1937 og 2012.

Kartverkets kartsamling har 10 000 kart, det eldste fra 1600-tallet.

Et annet kart som ble vist fram var et militærkart fra Det trondhjemske infanteri fra ca. 1750.

Det er også kart på amtsnivå og kommunenivå.

Kartene kan fortelle noe om landskapsendringer, naturkatastrofer, historiske matrikler, ferdselsårer sommer og vinter, stedsnavn og kirkesteder.

Kartene finner du på kartverkets hjemmesider kartverket.no. Se under gratis kart og historiske kart.

Er du interessert i sjøkart, så ligger de på wikipedia.

På kartverkets hjemmeside finner du også informasjon om norsk kartmuseum.

Etter foredraget takket det gamle styret for seg. Den  nyvalgte lederen Arne overtok og presenterte det nye styret. 

tirsdag 3. mars 2015

Sjekk av gårder i Rana bygdebok

Siden jeg var på Tjøtta i sommer har jeg med jevne mellomrom lett etter anene til min tipp-tippoldefar Nils Peder Andreassen Tåvær. Etter å ha lagt ut informasjon på DIS sitt slektsforum fikk jeg noen svar, og det er de jeg har nøstet videre på. Jeg pakket derfor ned notatene og dro på SAT.



Når kirkebøkene for Mo ikke går lenger tilbake enn til 1842 måtte jeg ty til bind tre av Rana bygdebok, Mo Prestegjeld: gardshistorie. Der leste jeg om gårdene, sjekket navn på personer, og hvilke gårdsnummer og bruk de var på (navn på gårdene har jeg fra før). Jeg sjekket følgende gårder: Yttermarka, Jamtlia, Gnr. 97, Skomseng Gnr. 50, Langfjellet Gnr. 47 og Gåstjønlia Gnr. 31. Dette er ting det vil ta tid å komme igjennom siden det er ganske mye som må sjekkes i de kirkebøkene som hittil er skannet. Jeg tok noen bilder og notatr som jeg skal arbeide videre med, så får jeg se hva jeg finner lenger bakover.

Siden det var slektsverksted ble det også tid til en prat inimellom. Denne tirsdagen var det godt besøkt, og det fine vårværet var nok også en av grunnene til at det var god stemning rundt bordene.